RAJA'S KULL MED NJCH AMARITA'S JUBAZUN PRIX

Så ble det valpekull på Raja, og en valping med mer dramatikk enn ønskelig, slik vi ser det!

FØDT 11. februar 2010

LINK TIL BILDER HVOR VALPENE ER 1 MND..

1           2           3

Raja startet med ”reiringen” på senkvelden 10., men først kl. 0730 kom den første valpen. Det var en
stor beaglegutt på 380 gram

 

4            5       6

Deretter var det stille til kl 0845 da vi fikk ut en fin jente på 340 gram

 

7           8       9
Ny ventetid til en hannvalp på 340 gram så dagens lys kl. 1000.

Dermed hadde egentlig kvoten blitt oppfylt i henhold til både ultralyd og røntgen. Begge disse metodene viste tre valper, med mulighet(!) for at det kunne være fire. Sannsynlig litt sent tidspunkt for ultralyd, og noe tidlig for røntgen. Men etter å ha nedkommet med sine tre første valper var Raja fortsatt like rund.


10      11       12

Kl. 1040 kom det en jente på 350 gram. Også dette en litt artig utgave av en  beaglejente i og med at hun var mer sort enn sine søsken. En nydelig valp, i likhet med de andre – og litt spesiell, synes vi!

Når jeg skriver ”kom” er jo det for så vidt korrekt, men bare to valper ble født med hodet først. Det er tross alt lettere å trekke en valp som kommer med hodet, enn en som kommer med bakbeina først.

 

13      14       15

Kl. 1100 fikk vi en positiv overraskelse. Dette var en tispevalp som var nesten helt hvit. En helt bedårende beaglejente på 340 gram

Det er jo artig å få noen som skiller seg fra de mer ”vanlige” tricolorfargene! Jeg trodde først det var en ”Lemon & White”, men etter å ha konferert med Anne Marit forsto jeg at det var en ”Red & White/Tan & White”. Hun var - og er - helt nydelig. Tøff er hun også. Rett på patten i det samme hun kom ut etter en hard medfart i fødselen, og frampå er hun fortsatt. Blir nok ikke den som forsvinner i kullet!

Så skjedde det triste, veldig triste. Raja fikk pressveer, og i tolvtiden meldte en valp sin ankomst
(også denne med bakføttene først). Men valpen satt fast, og da vi fikk den ut var det for sent. Til tross for svært iherdig massering fikk Sigrun ikke liv i denne fine tispevalpen. Vi gråt begge to over tapet av denne fine valpen. Hun var jo så nydelig, og kanskje kunne hun vært reddet om vi hadde hatt mer erfaring med valping? Nåja, ingen spesielle konstruktive tanker dette her, ser jeg!

Etter denne fryktelige opplevelsen tok jeg en tur ut med Raja og Ricki. Raja var egentlig ikke innstilt på luftetur, men hun vagget lydig av gårde med meg som baktropp. Når jeg betraktet henne syntes jeg at hun hadde en liten kul på siden av bukhulen. Kunne det virkelig være en valp til……? Det var rett heim, og telefon til dyrlege Anna Rathe. Anna hadde for øvrig vært til stor hjelp fra tidligmorgen, og utover formiddagen. En alle tiders veterinær med empati overfor uerfarne, og noe engstelige ”oppdrettere” som blir rådville når valpene kommer med bakkroppen først.

For å få full visshet ble vi ble enige om å ta røntgen, og jeg skulle møte på klinikken kl 1330. Men vel til rette i valpekassen, og med sine nyfødte på pattene, la Raja seg til rette. Slik lå hun i en liten halvtime uten tegn på at kulen var noe annet enn etterbyrd. Jeg varslet derfor om at vi avventet røntgingen.

Da alt var på det mest idylliske med sovende valper i en ”haug” fikk Raja pressveer. En ny valp på vei, én time etter den triste hendelsen. Ved sjekking kunne vi konstatere at også denne valpen lå med bakbeina først i fødselsveien. De tankene som for igjennom hodet mitt da var at; - aldri, aldri om jeg trekker en valp til!

Ny telefon til Anna, og full konsensus om å møte henne på klinikken. Nå bor vi imidlertid knappe 2 mil fra Melhus, og Raja var i rier, om enn ganske svake. Men heller enn å trekke valpen selv valgte jeg, med innforståelse av at valpen kunne bli født i bilen, å kjøre til klinikken.

 

16      17      18

Anna tok i mot oss - det var rett inn på bordet - og en ny tispevalp kom til verden kl 1400 med Anna
som jordmor.

Du verden for en følelse! Som ved et under hadde vi fått en ny sprell levende valp. Også Anna var visst litt berørt av situasjonen. I alle fall var den siste instruksjonen fra henne i det jeg la valpen inn under collegegenseren; - no må du stryk - å syng te - valpen heile veien te Skaun så dein ittj sovne.  Det med syngingen var nok en spøk, men jeg var så ”oppi de” at først etter at jeg var vel heime kom jeg til å tenke på at valper er stokk døve som nyfødt. Uansett, en veldig god anbefaling som jeg tok 100% til følge!!! Vi skal ikke legge oss i valpenavnene, men jeg likevel spørre om denne beaglejenta kan - på en eller annen måte - bli oppkalt etter dyrlege Anna.