KORT OM RICKI (klikk på bildene for større format, klikk igjen for enda større)

 

 

10 

Ricki er etter hvert blitt en flott beaglekar, maskulin, vakker og sist - men ikke minst - en skikkelig harehund. Men han har mer enn disse egenskapene. Han er kort og godt en strålende hund, både gemytt-, og ikke minst, jaktmessig. Ricki er en type hund som en blir veldig, veldig glad i. Vi hadde en labrador en gang for mange år siden som var av samme type, myk som fløyel i gemyttet, men hard og tøff i jaktsammenheng enten det var vannapportering av and/gås eller støkkjakt på rype/skogsfugl.

 

Selv om ingen kan ta Wed (Mansergh Black Weather) sin plass hos Sigrun, er Ricki en god kandidat.

 

 

2Men egentlig var det jaktegenskapene jeg skulle skrive om. Allerede veldig tidlig var det åpenbart at Ricki hadde egenskapene til å bli en god jakthund. Nå skal det ikke underslåes at han er bærer av svært gode jaktgener, nedarvet fra begge sider. Men gener er en ting, miljø et annet. Ricki var så heldig å bli født på et tidspunkt som gjorde at han kunne skape seg trygghet i skogen, og samtidig starte jakten på vårens sommerfugler. En kan si det slik; -vi har aldri har vært bekymret for Rickis hofter. Den som har sett han hoppe og danse etter sommerfugler, ville ikke ha mistet nattesøvnen på grunn av mulig HD.

 

Meisboller var også noe å hoppe etter. Fin kost........., trodde han!

3

 

                         

Han var - og er - veldig trygg på omgivelsene, samtidig som at han er en søkende sjel. Nå ligger det vel latent i alle valper at omgivelsene må sjekkes ut, og under kontroll har Ricki fått anledning til dette.

 

 

Ricki er i skrivende stund knapt 22 måneder, og således fremdeles unghund. Men i skogen er han blitt rimelig voksen, for å si det sånn. Det er skutt noen få harer for Ricki, uten at jeg vet om det har hatt noen betydning for utvikling av jakteg4enskapene. Uten å ta akkurat den diskusjonen her, tror jeg i alle fall ikke at et harefall - eller to - skader! Den første haren var det Raja som tok ut, men Ricki hang seg på losen, tok en snarvei og kom med haren opp mot posten. Da var han knapt seks måneder. Det har ikke skjedd så ofte at Ricki har fått jage sammen med Raja, men noen få ganger i begynnelsen av jaktsesongen 08 skjedde det likevel at jeg slapp dem sammen. Det var åpenbart stor stas å få jakte sammen med mammaen sin. Om det var nødvendig for å stimulere jaktlysten hans tror jeg vel ikke(?), men jeg tror heller ikke at forsiktig samjag med en kjent hund skader. Alt med måte, og ikke etter at valpen har "vokst til".

 

Senere på høsten 2008 ble det nok ett harefall eller to for Ricki, men jeg var meget varsom med å drive han for mye. Alt var lek, men heller ikke lek skal overdrives! Jeg var altså ikke så ofte ute med Ricki, i snitt kanskje ikke mer enn en til to dager i uken. Denne høsten (2009) har heller ikke Ricki vært så mye ute på jakt. Det er Raja som er blitt brukt, og aldri har hun vært bedre (og det sier ikke så lite)!

 

 

 

5

Men noen turer ble det på høsten 09, og ett harefall. Det var en diger ramler med vekt på over 3,5 kg utveid. Når jeg ikke har skutt flere harer for han, er det kort - og godt - fordi jeg ikke skyter mye hare. Det har jeg aldri gjort, og vil heller aldri gjøre. Ikke sånn å forstå at haren er ”fredet” for meg, men det er et særdeles dårlig trekk å skyte ned de få harene vi har i området.

 

 

 

6

 

Den første jaktprøven til Ricki ble gjennomført primo desember i fjor. Dommer var Dag Rune Løvberg. Prøven gikk i Selbu på snøføre. Ricki var på tidspunktet 19 måneder gammel, og han gikk til en meget god 1. premie med 66 egenskapspoeng. Med full tid, og 90 lospoeng, sier enkel matematikk at summen ble 156 premiepoeng. Både en fornøyd finskstøvermann, og en ikke mindre fornøyd beaglemann, returnerte fra de selbuske skoger.

 

Så kom kuldeperioden, og det ble stille i skogen. I langt over én måned var Trøndelag som frosset fast med kulderekorder de fleste steder. Raja ble parret medio desember, så for henne betydde jo ikke kuldeperioden så mye. For Ricki var det mye verre (synes jeg). Han var faktisk nesten ikke i skogen i denne perioden. Jeg slipper ikke hund hvis det er kaldere enn minus ti til tolv grader, og jeg må innrømme at det ikke bare er hunden jeg har i tankene. Utover i januar ble forholdene noe bedre, og jeg fikk noen få turer med Ricki.

 

 

Neste jaktprøve, altså hans andre, var så sent som 26. januar. Dommer var Nils Lund, og prøven gikk i terreng sørøst for Lundamo. Det ble en interessant tur på mange måter. Nils hadde tenkt ut et terreng oppe i Lundadalen (for de som måtte være kjent). Et flott terreng på alle måter, og uten tvil et terreng med hare(r). I løpet av natten var det snødd ca 10 -15 cm lett snø. Men problemet var at snødybden fra før siste snøfall var 30 – 40 cm, og på grunn av kuldeperioden var denne snøen blitt til ren sukkersnø. Grunnen til at Nils ønsket at vi skulle slippe i dette terrenget var at han hadde håpet at nysnølaget skulle ha komprimert 7gammelsnøen - ettersom den var så ekstremt løs - men så var ikke skjedd! Nysnøen hadde bare lagt seg på toppen av sukkersnølaget, og til sammen ble det ganske så mye snø for en beagle. Det var det forresten for oss tobeinte også. Vi trampet rett ned til lyngen. Absolutt ingen hold i snøen.

 

Ricki ble likevel sluppet, og vi satte kursen mot skogen. Men det var en håpløs entreprise. Ingen hare med vett og forstand ville vært ute under slike forhold. Snødybden var jo likt for haren som for oss. Håpet var at Pus likevel hadde vært ute på noen småturer rundt omkring i den forholdsvis tette skogen. Men tiltross for ganske aktivt søk - forholdene tatt i betraktning - var det ikke antydning til fot.

 

Nils foreslo derfor at vi skulle prøve i et terreng sørøst for Horg kirke i håp om at snødybden var mer ”human” der. Og det viste seg å være et berettiget håp. Forskjellen fra Lundadalen var formidabel. Her var det en tomme nysnø på toppen av 20 cm gammelsnø. Det burde jo være ideelle beiteforhold for en sulten harepus, men tiltross for en lengre kjøretur innover i skogsterrenget så vi knapt et harespor. Vi hadde heller ikke sett snurten av harespor på tur oppover Lundadalen. En svipptur opp til Nils sin hytte hadde vi også tatt, kjørt ca 5 km innover i hareterreng som en bare kan drømme om, men uten å se et eneste spor etter hare, hverken gammelt eller nytt! For å bruke Nils sine egne ord; - æ har knapt vorre borti nokk lignanes.

 

Men på tur nedover mot bygda fikk Nils øye på spor innunder noen store graner. Vi stoppet og undersøkte nærmere. Jo da, der hadde haren vært, men spørsmålet var når? Nattspor kunne det ikke være, men kanskje fra forrige natt, eller tidlig siste kveld? Det hadde snødd lett på seinkvelden, og utover natten. Problemet var at dette nysnølaget i løpet av morgenen - og formiddagen - hadde frosset til is. Sporene var således dekket med ett ca én centimeters islag. Isete harespor, som ingen kan si sikkert når de ble satt, trenger ikke å bli noen lett oppgave for en ung harehund. Kanskje heller ikke for en gammel hund, for den del!

 

Dommer Nils foreslo at jeg skulle ta en runde med Ricki i kobbel for således å se om hunden i det hele tatt fattet noen interesse for sporene. Det var laber interesse, men hunden var ikke totalt uinteressert. Det kunne derfor være at sporene var fra kvelden før? Hvordan det nå engang var, jeg valgte i alle fall å slippe i håp om at disse sporene ville motivere Ricki til søk. Klokken var blitt over ett på ettermiddagen, og jeg må tilstå at jeg ikke hadde det største håp om vellykket utfall av denne jaktprøven.

8

Men Ricki søkte ut, og etter gjentatte visuelle observasjoner av hunden var det åpenbart at han etter hvert var i fot. Ricki er helt taus i fot, og gleden var formidabel når jeg hørte beskriket. Det var for meg ganske så uvirkelig at han kunne klare å nøste opp en fot under slike forhold. Jeg har egentlig ikke ord for det!

 

I alle fall har Ricki har aldri tidligere nøstet opp en så vanskelig fot. Han har riktignok tatt ut hare etter aktivt fotarbeid på nedsnødd harespor. Men det var på nedsnødd sent natt - eller morraspor, og ikke et isete harespor av ”ukjent alder” (les kveldspor, som dette må ha vært). At jeg ble veldig imponert over dette fotarbeidet er ingen overdrivelse, og imponert tror jeg også at dommeren ble.

 

Enden på denne jaktprøven var at Ricki jaget til full tid. Dommeren så haren fire ganger, mens jeg - som under det meste av losen oppholdt meg litt lengre opp i terrenget (med utsikt mot to skogsveier) i håp om fotomuligheter på vei - så den én gang. Haren foretrakk ulendt terreng med skog i stedet for langdistanseløp langs skogsveier. Øverst ved en åkerskrent med utsikt over skog og åkrer hadde dommeren plassert seg. Det beste utgangspunkt for å få maksimalt ut av losen!

 

Takk til dommeren, Nils Ivar Lund, til haren, og ikke minst til Ricki for et utrolig fotarbeid og flott los! En fantastisk dag ble det, og en los som ble premiert med 1. premie og 71 egenskapspoeng!

 

 

 

Ricki har på to uker i juli 2010 ervervet to certifikater.

 

På harehundutstillingen på Grimsbu i Folldal den 10. juli fikk han sitt andre certifikat. Dommer var Torbjørn Granheim.

 

På NKK utstillingen i Trondheim 4. juli fikk han "storcertet". Dommer var Frank Christiansen. Dessverre var jeg alene på utstillingen slik at jeg ikke hadde mulighet til å fotografere begivenheten. Det er egentlig veldig synd da jeg svært gjerne skulle hatt bilde.