Jaktdagbok 2005

(klikk på bildene for større format, for enda større bilde - klikk en gang til)

Som i fjor startet jakten på Hølonda. Jeg løste kort på Statsskog. Det er et felleskort for alle Statsskogs sine områder i Sør Trøndelag, men Raja og jeg benyttet bare områdene på Hølonda. I tillegg løste jeg kort for Buvika og tilbrakte derfor mye tid oppe på skogsområdene mellom Buvikåsen og Djupsjøen. Et flott jaktterreng hvor det ble mange fine loser. Jeg jaktet også mye i et privat terreng som grenser til Statsskog. Jeg kjenner grunneieren, Johan Vold, fra før, og han var veldig positiv da jeg spurte om jeg kunne jakte på hans grunn. Dette er også et utmerket terreng med blanding av skog, hogstområder og ikke minst utmark hvor gresset slås/husdyr gresser. Dette gir følgelig store muligheter for å se hunden i arbeid og dessuten skuddsjanser om det skulle være interessant.  Selvfølgelig jaktet også Raja og jeg mye på Savalen, både vi to alene, og sammen med min gode venn og hyttenabo Stein Mittet, en ålesunder med jakt og fiske i blodet!

I fjor ble alt notert ned med datoer og ”hele pakka”. For jaktåret 2005 – 2006 tok jeg det litt mindre nøyaktig. Opplevelsene ble likevel behørig nednotert. At jaktåret ble meget opplevelsesrikt, er ingen overdrivelse!

September 05
1Den første haren jeg felte for Raja var oppe ved Fuglåshogstret innenfor Ellingsvatnet på Hølonda. Statsskog har en hytte ved Ellingsvatnet som kan leies for kortere eller lengre tid. Et virkelig flott sted som kan anbefales. Ellingsvatnet er meget fiskerikt, men kanskje ikke den helt store fisken. Det er et fantastisk sted for barn. Barnebarnet mitt, Audun, har vært der flere ganger på overnatting med barnehagen.

Området rundt Fuglåshogstret er ett favorittsted. Der har Raja hatt mange fine loser, og jeg ditto opplevelser. Dette er for øvrig samme sted hvor Audun forrige år ga den meget treffende karakteristikken av sin kjære morfar; morfar, du er en dust! Dette fordi jeg unnlot å skyte haren som Raja kom settende med. Det sies at man får høre sannheten fra unger og fulle folk. Kanskje riktig, selv er jeg litt usikker på om siste del av utsagnet stemmer……?

2Fuglåshogstret har sin meget interessante historie. Det er en historie om slit, og innsats ut over vår fatteevne. Her har nok vært mange gleder, men også tragiske hendelser. Under krigen ble en motstandsmann tatt av tyskerne her.

10. september 2005
Jeg er tidlig oppe første jaktdag. Ikke misforstå, jeg alltid tidlig oppe når det gjelder jakt. Men første jaktdag er spesiell, noe alle jegere kan skrive under på uansett hvilket viltart en jakter på. Raja er ute i søk før det blir lyst. Hun er også ivrig, kjenner dette området. Hun tar seg noen runder i vill begeistring. Kommer etter hvert inn til meg som for å fortelle at dette har hun lengtet etter. Så tar hun retning ned mot ei lita tjønn på myrene nord for meg. Jo da, der nede har hun tatt ut flere ganger før. Jeg tror hun husker det? Nå blir hun der nede både vel og lenge. Jeg hadde lagt merke til at en Land Rover sto parkert lenger nede i skogsveien og forsto at jeg, tiltross for min meget tidlige entré, ikke var først inn i området. De som hadde ankommet med Land Roveren kunne jo være hvor som helst, men jeg går ut fra at de var oppe mot Storfuglåsen. Det kunne stemme med hvor bilen sto parkert. Så hører jeg to skudd og stemmer som bryter gjennom morgendisen. Jeg har ikke hørt et knyst fra Raja, så det er ikke noen hare som de har skutt på. Jeg beveger meg opp på et høydedrag i nærheten og får øye på en person i kano. Det er en til oppe på land. Jeg ser han ikke, men hører han roper beskjeder til ut til kano’n. Ikke at jeg hører hva som ropes, men det er åpenbart en dirigering.

Altså er det andejegere, og et eller annet sted i den kraftige tjønnvegetasjonen ligger det nok fugl. Om de finner anda vites ikke. Jeg husker ”gamle dager” med andejakt og labrador. Kommer helt bort i gode minner inntil Raja dukker opp hos meg. Dette var tydeligvis ikke noe miljø for henne.  

Hun forsvinner ut i terrenget igjen og denne gangen opp mot åsen på motsatt side. Her blir det uttak. Det er sterk vind, og losen går snart ut av hørehold. Etter en stund forsvinner også Raja ut av peilen og blir borte, lenge. Det er egentlig litt tidlig for sigar, men når en verken hører losen eller har utslag på peilen, må en jo finne på noe. Dessuten er det jo første jaktdag! Jeg feirer med en herlig Schimmelpenninck! Så får jeg pånytt signal på losindikatoren, og snart hører jeg losen gjennom 3vindkastene. Livet er herlig! Harepus må ha sett - og lært av - de samme jaktvideoene som meg, den går i alle fall helt oppskriftsmessig. Jeg håper den vil velge skogsveien mot posten, men pus bøyer av mot uttaket og tar en ny runde. Ut av hørehold på nytt. Denne forbannede vinden. Bra jeg har peilen. Raja henger på og losindikatoren lyser kontinuerlig. Det er bare en skogsvei inn i området, samt en veistubb opp til Fuglåshogstret. Denne gangen bøyer ikke haren av, men nærmer seg skogsveien. Ja vel, pus vil altså prøve seg på noen triks langs veien. Litt fram og tilbake her, samt avhopp og Raja kan få problemer. Nå hører jeg losen godt, harepus nærmer seg. Jeg er rimelig sikker på at haren vil komme nedover skogsveien mot posten og lader hagla. Som bestilt dukker haren opp med retning rett mot meg.

Det blir harefall på første jaktdag, en litt merkelig følelse. Men så skjer det noe fullstendig uventet. Jeg lar haren bli liggende i påvente av at Raja skal dukke opp. Men hun kommer ikke inn. Raja loser videre på harde livet, og losen har igjen retning mot uttaket i åssiden ovenfor. Det tar litt tid før jeg skjønner sammenhengen. Haren borte på veien må nødvendigvis være en biløper. Jeg har liten tro på at hun loser gjenferdet til den nettopp avlidne haren. Raja har nå holdt på med sin hare i langt over en time, og losen går like friskt i hvert fall en time til.

I påvente av at Raja skal komme dragende med sin hare, har jeg hengt den uheldige biløperen (nå døpt uheldige Anton fordi jeg for lengst har spekulert meg fram at biløperen og den avlidne er fettere.) opp i en dvergbjørk. Tiden går og Raja har åpenbart en av sine store loser. Vinden har ikke løyet og Raja er ikke hørbar. Det opptar meg ikke særlig, her jeg sitter og betrakter haren i treet. Jeg hører bare vindsusen i trekronene og registrerer at losindikatoren lyser som besatt.

Etter hvert blir jeg litt tvilsom om jeg skal foreta meg noe med biløperen som henger i bjørka. Jeg ringer derfor Olaf (Ressem) for å høre om hvor lenge den burde henge før jeg åpner den. Sola steiker og det har etter hvert blitt svært varmt. Jeg har ofte ringt Olaf for å få veiledning, og gode råd har jeg fått. Jeg tror Olaf verbalt nærmest kan karakteriseres som ”urtrønderen”. Svaret jeg fikk var således godt nok, og typisk 4for Olaf. – ”Jaaaaaa, den hårrån spreng no hvertfall itt vækk?” - Nei, svarte jeg, den gjør vel itt det! Men kor læng…….? – ” Når det bynne å lokt tå’n hi’n hongi fer læng!” Sånn gikk praten inntil jeg fikk forståelsen av at en hare burde ikke henge særlig lenge uten å bli åpnet når temperaturen var langt opp mot 30 grader. Takk og pris for at vi har karer som Olaf. Ordvekslingen var hans måte å fortelle meg at svaret ga seg selv. Det er vel ganske opplagt at en hare ikke bør henge særlig lenge i 30 grader pluss uten å åpnes! Haren ble følgelig åpnet og godbitene lagt klare til Raja.

Mens jeg holder på med denne for meg nokså uvante beskjeftigelse, hører jeg losen på nytt nærme seg. Som nevnt blåste det noe så infernalsk, slik at det var problematisk å bedømme avstanden til hunden. Bruk av peilen var ikke særlig aktuelt med hendene fulle av hareblod! Og - som sluppet av en sekk - står losharen der, bare 10 – 15 meter fra meg. Vi blir begge like overrasket over dette plutselige rendezvous, dog uten at den absolutt oppegående harepus finner tid for liten avskjedsvisitt til sin henfarne fetter. Den gjør et kjempebyks ut av veien, og forsvinner nedover lia. Det må åpenbart ha vært et grufullt syn for han! Så ankommer også Raja slakteplassen. Med nesa i grusen, og halen i været, kommer hun opp veien. Men hva er det husse holder på med? Her lukter jo både jul og påske på samme tid.

Hun tar en avstikker bort til meg. Ikke for å hilse på, men eimen av nyåpnet hare er kanskje vel fristende? Det er i alle fall slik jeg oppfatter situasjonen.  Men nei, Raja har ikke tid til en død hare. Hun er på jakt må vite, og senere opplevelser skal vise at for Raja er døde harer døde, mens levende harer er los, og livet. Men naturlig nok er det fristende med en liten sjekk. Etter å ha snust litt på ”kusine biløper”, er det snuten rett i grusen og full konsentrasjon om å finne igjen losstrengen til hennes Pus. La meg tilføye at hun fant den ferdigveide haren så uinteressant at hun i bokstavelig forstand trampet over den i retning avhoppet til ”heldige Anton”. Og los blir det igjen uten at jeg så Pus mer den dagen.

Det hører med til historien at Olaf fikk nok en telefon fra en undrende ”harejeger”. Hva var det egentlig som hadde foregått? Hvorfor var Raja mer interessert i losharen enn i den døde haren som lå der med alle godbitene ved siden av seg i lyngen? Jeg fikk svar på mine spørsmål, og takk og pris Raja, for den hund du er! Det hører med til historien at ”fetter Anton” senere på førjulsvinteren havnet i sekken. Men ikke før vi tre - fetter Anton, Raja og jeg - hadde hatt mange, mange fine loser sammen, og snødybden gjorde flere turer inn til Fuglåshogstret umulig. 

Oktober 05
Harejakta på Savalen kommer dessverre i gang ganske seint. Første del av elgjakta må først gjøres unna. Det er fint å jakte på Savalen. Åpne flotte områder med storstilt furu gjør det noe forskjellig fra den trønderske faunaen. Hare er det, men når enkelte terreng leies ut - og uttakene så store at en må bare undres - blir det smått senere på vinteren når en endelig har terrengene for seg selv. Men jeg skal ikke klage. Områdene er fantastiske, og med Rajas mange fine loser, er alt på greip. Dessuten er det veldig hyggelig å jakte sammen med Stein. Han har den egenskapen at han lager hygge rundt seg. Uansett om det er med selvlaget pilsner på hytta, eller ved bålet i skogen. Men nå var det altså i 5skogen det dreide seg om. Stein braser og steker og matpausene blir nesten like fine som jakta.

Også nærområdet på vestsiden av Gråvola (bildet) var opptatt den første tiden av jakta i år. Dette avstedkom at vi jaktet i området Brekkåsen, sørvest for Fåset. Men dette var ikke noe dårlig valg. Bra med hare i et flott jaktterreng. Riktignok en liten biltur på par mil langs østsiden av Savalsjøen og mot Stømsnes, men det ble noen bilturer Stein og jeg knapt glemmer. Som de gode harejegere vi er, var vi grytidlig ute, men det var storfuglen også. Enkelte morgener var som rene storfuglsafarier, særlig når tåka lå tykk over veien. Vi reknet en morgen seks tiurer og fire røyer. Og det morsomme var at de flyttet seg knapt der vi kom kjørende. De skvatt riktignok bort i veikanten, og kanskje i opp i nærmeste furu, men noen panikkaktig flukt var det ikke snakk om. Om vi hadde stoppet, ville  vi formelig kunne sett tiuren rett i hvitøyet. Aldri har jeg opplevd maken. Heller ikke Stein, etter hva jeg forsto.

Som nevnt var det et flott terreng vi jaktet i. Sin første påviselige rådyrlos hadde Raja her. Jeg tror nok hun hadde loset litt på rådyr tidligere, men aldri så lenge at jeg hadde fått så mye som et glimt av dyret. Det kan også ha vært andre klovdyr enn rådyr. Nå var det imidlertid ikke tvil. Rådyret turet på kloss hold to ganger, før Raja la av og startet søket etter hare.  

Jeg må nevne en artig episode som huskes med glede. Jeg var for meg selv den dagen. Det var i andre periode av elgjakta og jeg var blitt informert at jaktlaget skulle jakte i et annet terreng. Vi vet at elgjakta betyr svært mye, og under ingen omstendighet vil vi ødelegge for denne viktige jakta. Det er da heller ikke nødvendig, de store områdene tatt i betraktning! 

Jeg trodde meg derfor alene inne ved Brekkåsen. På tur opp fra parkeringen hørte jeg bildur. Det er en lang slakk skogsvei som går oppover mot åsen, og jeg hadde derfor god oversikt nedover mot der bilen min sto. Bilene som kom parkerte ved siden av min. Etter å ha kommet et stykke oppover, snudde jeg meg og så en person speide etter meg. Han sto helt stille og stirret oppover i min retning. Ikke at han veivet med armene, eller på annen måte ga uttrykk for noe mishag, men jeg skjønte at han var lite fornøyd med å ha en harejeger inn i terrenget.

Jeg fortsatte til jeg var ute av syne for irriterte elgjegere, og stoppet ikke før jeg hørte noen merkelige lyder fra noen furuer til venstre for skogsveien. Raja var allerede langt av gårde så henne kunne det ikke være som laget lydene. Elg eller rådyr kunne det heller ikke være. Ethvert dyr av en viss størrelse ville jeg sett på denne korte avstanden. Så fikk jeg øye på en svarthvit skapning som for opp og ned av en furu. En mår! Den fòr opp og ned av furua. Rundt og rundt i lyngen. Det var en mår som romsterte i furua og rundt i lyngen like ved et bekkefar. Jeg vet at måren er et skadedyr og kanskje en av de verste predatorene med hensyn til skogsfugl, men jeg fikk meg ikke til å skyte. Delvis på grunn av elgjegerne som sikkert var i ferd med å 6forberede et drev, men mest på grunn av det fascinerende synet av måren. Jeg betraktet sikkert dette merkelige opptrinnet i minst fem minutter. Måren forduftet ikke før Raja kom tilbake for å sjekke hvor det var blitt av husse. Hun tok opp ferten av måren men var ellers totalt uinteressert. Mårjakt var nok under hennes verdighet! Jeg koplet henne og returnerte til bilen og elgjaktlaget. Videre harejakt kom ikke på tale med elgjakt som nærmeste ”nabo”. De hadde vært ute fra i et annet område og skulle nå prøve Brekkåsen. Men først var det mat. De hadde fått opp varme og var i ferd med å brase bacon. Jeg ble invitert inn i varmen og fortalte om opplevelsen med måren. Der møtte jeg ingen forståelse for at den fikk fortsette sin predatoriske tilværelse. De var likevel fornøyd med at jeg hadde avsluttet harejakta. Dessuten fikk jeg bekreftet min antagelse av at det hadde skapt litt misnøye å se en harejeger på tur inn i terrenget. Ikke minst fordi de hittil kun hadde fått en hjort! Trivelige karer! Jeg håper kvoten senere ble fylt.

En annen episode jeg seint glemmer oppsto under en av Steins kulinariske ettermiddagslunsjer i åsen under Gråvola. Vi satt og koste oss mens Raja holdt på med sitt lenger ned mot Savalsjøen. Plutselig hørtes uttak. Ingen tvil, Raja hadde los. Vi tok det rimelig med ro og lot los være los. Fant ingen grunn til å løpe rundt og postere så tidlig i losen. Raja hadde hatt mange loser i dette området. Jeg visste av erfaring at losen pleide å bøye av lenger oppe, for nærmest så å følge skiløypetraseen nedover mot vannet. Men losen bøyer slett ikke av. Den går rake veien opp mot snaufjellet og Gråvola. Vi blir sittende i håp om at losen skal komme innen hørehold men Raja er borte. Ikke hører vi noe og ikke er det utslag på peilen. Stein venter gjester fra Ålesund og har ikke annet valg enn å returnere til hytta. Jeg har et kne som ikke tåler all verdens belastning etter operasjon i juli. Det frister derfor ikke å legge i veg samme retning som losen tok.
7
Stein tar fatt på heimturen, og jeg beveger meg opp mot åsryggen i håp om peilesignal. Det er ikke mange meterne oppover før jeg kommer inn på trimløypa til Gråvola. Der er det fastere underlag og lettere å bevege seg, men det har vært bratt nok for mitt kne. Videre gange opp mot Gråvola er utelukket. Jeg avslutter marsjen på stolsekken med ei furu som ryggstøtte. Her blir jeg sittende….., lenge.

Det beste jeg kan si om dette lange oppholdet i skoggrensen under Gråvola er at utsikten var fantastisk. Men med hunden borte, mørke skyer som nærmet seg nordfra og et kne som verket verre en kan forestille seg, ble ikke den vakre Savalnaturen til særlig trøst. Etter en fire-fem sigarer finner jeg det opportunt å starte på turen nedover trimstien mot parkeringsplassen. Jeg skal ikke stresse med smertene jeg hadde, man er jo en hardhaus må vite(?)………., men likevel!!!  

Vel nede ved bilen skyter jeg en to tre skudd i luften bare på trass. Jeg har registrert at arabere skyter i luften av glede, så hvor skulle ikke jeg skyte i luften av frustrasjon? Raja har aldri reagert på skudd, så for henne er det i hvert fall ikke noe signal om å komme til husse. Men likevel, der får jeg signal på losindikatoren, og et svakt utslag med største peilerekkevidde. Hun er altså på vei tilbake(?) selv om hun er langt unna. Losen kommer forholdsvis raskt i retning mot meg, men bøyer så av igjen og forsvinner over åsen. Jeg kjører i samme retning og hører at losen går oppe i åssiden ovenfor ei seter.  Nå er ikke mercedesen noen terrengbil men jeg skjøtter ingenting. I fare for å kjøre meg fast, eller rive av eksosanlegget, legger jeg i vei opp seterveien. Oppe på setra treffer jeg et hyggelig par som er i ferd 8med å lesse av et lass med trematerialer fra en henger. Mannen er en av elgjegerne fra opplevelsen med måren. De har en stor firehjulstrekker og blir noe forbauset når de ser mercedesen komme pesende. Seterveien er av en slik beskaffenhet at deres bilhenger ble ødelagt på veien opp til setra, men jeg kommer meg fram! De forteller at losen har de hørt en stund, men har ikke sett verken hund eller hare. Vi hører at Raja ikke kan være mer enn kanskje par hundre meter opp i lia, men det er umulig å få henne inn. Det begynner å bli temmelig mørkt. Kombinasjonen mørket, og smertene i foten, gjør det umulig å gå inn i losen. Jeg kjører inn på selve setervollen og snur bilen slik at lyset kastes inn mot åsen. Der ser jeg Raja i et glimt, men hun enser verken ropene, fløytingen eller lyset. Vel tilbake på veien ned til Fåset følger jeg Raja i åsen på motsatt side. Hun er på vei i retning Fåset i full los! Nesten ned til bebyggelsen gir jeg opp. Det regner ganske tett nå og klokken nærmer seg 2300.

På vei hjem til hytta kjører jeg innom Stein. Ganske nedfor forteller jeg at Raja fremdeles er på ute på jakt. Jeg blir invitert på krabbe, men matlysten er ikke på topp. Likevel slipper jeg ikke ut uten å ha smakt på godbitene fra de vakre Sunnmørsfjorder. Stein og kompisen insisterer på en tur for å se etter Raja. Utrustet med lommelykter tar to optimistiske herrer og en resignert hundeeier ut på søk. Vi kjører fram til setra og jeg får utslag på peilen. Men nå er det helt stille, intet utslag på indikatoren eller los å høre. Imidlertid er utslaget ganske kraftig og synes å komme fra åsen hvor vi gjorde opp varme og kamperte tidligere på ettermiddagen. Vi kjører derfor opp til parkeringsplassen og Stein og kompisen legger i vei oppover mot stedet der vi rastet. Jeg blir av opplagte årsaker ved bilen og hører ropene deres forsvinner mens de i lysstrålen av en liten lommelykt strever av gårde oppover åssiden. Ingen lett oppgave i regn og kav mørke. Så er Raja plutselig ved bilen som sluppet ut av en sekk. Hun har hørt ropene og løpt i retning mot Stein, for så å ta beinveien ned mot bilen etter hvert som hun også hørte fløyta. Et gledeligere gjensyn kan en knapt tenke seg. Raja formelig gråter, og regnet skjuler gledestårene mine. Jeg roper på redningsmennene men de er for langt unna til å høre meg. Men bilhornet hører de.

Første jaktprøve
Jeg har tidlige nevnt Olaf. Han har drevet med jakt og jakthunder hele sitt liv. Jeg traff Olaf helt tilfeldig på NM for småhunder på Snåsa i 2003. Olaf var dommer og jeg var der for å få et innblikk i, og litt kunnskap om, harejakt og småhunder. Det er vel ikke helt vanlig at personer uten tilknytting til prøven og miljøet er til stede på slike prøver. Jeg ble imidlertid invitert dit av Thomas (Aasvold) - som jeg hadde tatt kontakt med for å få informasjon om beagle - og fikk en meget opplevelsesrik weekend. Første prøvedag var jeg sammen med Thomas som dømte en drever. Det ble en interessant dag sammen med en hund jeg først trodde var utrolig bra, i hvert fall inntil Thomas betegnet den som en direkte ”løgnhals”. Dreveren loset og loset og jeg var mektig imponert! Men den lurte ikke Thomas. Selv jeg forsto at noe virkelig var galt da hunden kom i full los rett forbi oss, der vi hadde slått oss ned for en liten kaffetår. En meget heftig los uten at noen hare overhodet hadde vært, eller var, i terrenget!

Andre prøvedagen hadde Thomas arrangert at jeg ble med Olaf som skulle dømme en beagle i Olaf sitt terreng på Nordskogen ved Binde i Stod. Hunden, Lasse, var en herlig beagle, og eieren var Harald Ødegård som så tragisk omkom i en bilulykke noen måneder senere.

Når så tiden var moden for Rajas første jaktprøve, tok jeg kontakt med Olaf. Delvis fordi jeg syntes dette terrenget var bra, og at det var hare der, men ikke minst fordi en dag i skogen med Olaf i seg selv er en opplevelse! Vi var ute i terrenget kl 0800 og slapp Raja med en gang. Det vil si, ”ute i terrenget” høres som om vi hadde travet og gått i timevis. Ikke slik på Nordskogen. Der kan en nærmest slippe hunden på hustrappa. Det er rett fra gårdsplassen og ut i hareterrenget. Noen dager før prøven var det kommet snø, men nå lå det bare sporadiske flekker tilbake. Vi beveget oss opp mot der Lasse hadde tatt ut hare, men uten at Raja fikk fot. Ikke så vi spor heller på de snøflekkene som lå der. Formiddagen sneglet seg av gårde, i hvert fall føltes det slik for meg. Olaf var imidlertid optimistisk. Gang på gang fikk jeg formaning om at; - her er det hårrå, bærre slapp av! Lett for Olaf å si, vanskeligere for en ivrig nybegynner. Etter hvert led det mot en formiddags kaffetår, og vi slo oss ned på ei myr med god sikt i alle retninger. Mens vi satt der, så vi at Raja hadde fått godduft i nesa. Olaf spådde snarlig uttak og fikk rett! Der var Raja i gang med Pus. Det var musikk i mine ører selv om losen var noe stakkato. Nå er Raja noe trang og losen kan således synes mer stakkato enn hva den virkelig er. Hun hang på haren i over en time men så var det tap.  Hun kom svinsende innom oss, men klarte ikke å ta ut igjen. Det gikk lang tid, dessverre for lang tid, før hun pånytt tok ut. Vi fulgte på losen og det merkelige - for meg - var at denne losen gikk akkurat der hvor Lasse hadde loset året i forveien. På tur opp skogen så Olaf haren, men jeg var for oppspilt til å ense noe. Jeg var bare opptatt av at Raja måtte fortsette losen. Noe på overtid fikk jeg beskjed om å kalle inn, og etter iherdig fløyting kom Raja slik at jeg fikk koplet henne. Hun var ikke innstilt på å avslutte, men alt har en ende. Det ble en god 2. premie, og jeg var såre fornøyd ikke minst på bakgrunn av godordene og oppmuntringen fra Olaf. En flott dag i skogen.    

Jaktprøve 19. november
Denne SM-prøven i Sela så jeg virkelig fram til. Sela er et område jeg kjenner godt fra både ski- fiske- og bærturer. Beliggende mellom Verran, Malm og Åfjord innbyr Sela til det meste innen jakt og fiske. Jeg skulle ha med meg to dommere i bilen. Den ene var nestoren Johan Værnes fra Bratsberg og en dommer fra Rissa, Arne Bergersen. Dagen før 9prøven ringte Arne Bergersen til meg og meddelte at han dessverre hadde mistet sin Dunker. Hun hadde forsvunnet under jakt i Skaugdalen i Rissa og var sporløst borte. Arne var veldig fortvilet, så sterkt knyttet som han var til denne dunkertispen. Det merkelige var at ingen hadde observert hunden. Det var kanskje noen som hadde sett henne nede i Rissa, men dette var ingen sikker observasjon. Jeg har snakket med han senere og hunden kom til rette, men først etter å ha vært borte i 12(!) dager. 12 dager på vidvanke i november er slett ingen spøk, men hunden var forbausende god form da hun kom tilbake. Selvfølgelig mager og helt utslitt. Det tok bare en ukes tid før hun var på føttene igjen og klar for ny innsats. Når alt ender godt er allting bra!

Dagene før prøven var det flott vær. Det var forholdsvis mye snø, faktisk så mye at vi fryktet snødybden kunne skape problemer for småhundene. Prøven skulle gjennomføres på terreng helt ned i Malm, og der var det selvfølgelig langt mindre snø enn oppe på Selafjellet. Snøforholdene og eventuelle problemer dette ville skape ble diskutert på dommermøtet. Johan påpekte at det ville være mest rettferdig at småhundene fikk tildelt terrengene med minst snødybde. Det ville ikke bare skape tilnærmet like forhold for småhundene, i tillegg ville dette selvfølgelig også tilstrebe like forhold for støverne, mente han. Det er vanskelig å forstå hvorfor han ikke fikk gjennomslag for sitt forslag! På kvelden den 18. satte det inn med mildvær. Vi våknet opp til regn og sludd og en minst en halvmeter steintung snø. Jeg er ikke redd for verken regn eller sludd, men mer enn en halv meter med søkk våt snø er ikke bra for en kortbeinet beagle. Raja var i topp form, men å arrangere jaktprøve under slike forhold var uheldig etter mitt syn. Så stor jaktlyst som hun har, kunne hun i verste fall ha sprengt seg. Nå gikk det heldigvis ikke slik. Raja tok ut hare men hadde tap etter ca. 20 minutter, heldigvis! Av de påmeldte småhundene var det bare Blixen til Rune Hedegart som gikk til premiering. En 1. premie under slike forhold forteller mye om hvilken kapasitet denne dreveren har.

 

SM-prøve i Melhus 4. februar 2006
Jeg fikk Johan Værnes som dommer til denne prøven. Nå ville jeg blitt fornøyd med hvilken som helst dommer, men jeg har hatt den glede å kjøre sammen med Johan tur/retur Sela, og den kjøreturen gikk som en røyk slik det gjør i trivelig selskap. Johan er en nestor i harejakt-sammenheng , svært kunnskapsrik, og full av historier. Han har dessuten hatt beagle selv. Det var ”ett par mannsaldere” siden, og det i en tid da det nok ikke var mange beagler her i landet.

Prøven ble avholdt oppe på Buvikåsen i terrenget rundt Djupsjøen i Skaun. Det var flotte forhold både snø- og temperaturmessig. Det er en ganske drøy marsj med noen sterke stigninger opp til der terrenget flater ut, men på grunn av at en grunneier nesten daglig kjører traktor inn skogsveien til hytta si ved Djupsjøen, blir området tilgjengelig uten ski eller truger. 

På tur opp registrerte vi rådyrspor, og det var en noe spent hundefører som slapp Raja vel oppe på myrdragene. En rådyrlos på SM-prøve i februar var ikke noe jeg hadde direkte behov for. Raja startet som vanlig med frisk mot og forsvant for oss mens vi fortsatte langs skogsveien. Raja har den egenskapen at hun oppsøker meg etter en viss tid hvis hun ikke har tatt ut hare. Det er nok at hun ser meg på avstand, så hun føler nok at hun vil vite hvor jeg er. Dette gjorde hun et par ganger mens vi gikk videre inn i terrenget, noe jeg tror Johan verdsatte. Vi så harespor, og ettersom tiden gikk, ble jeg litt urolig for at Raja skulle ”tabbe seg ut” og ikke ta ut hare. Dommeren var imidlertid helt rolig. Det var ikke ferske spor. Det hadde regnet og blåst kraftig noen dager tidligere og nå var det blitt skareføre. Ikke enkelt for verken hund eller mann! Noen få snøfliser hadde lagt seg på skaren, men denne snøen hadde ikke kommet natten i forveien. Haresporene kunne således være flere dager gamle.

Formiddagen gikk uten uttak, og vi fant at tiden var inne for en liten kaffetår. Mens vi satt der fikk vi besøk. En dame med en seks til åtte Kern-terrierer dukket opp. Det ble et høylytt møte mens de hilste på oss. Etter kort tid ankom også Raja. Jeg har truffet både dama og hundene mange ganger tidligere da de nesten daglig har sin trim langs skiløypene til idrettslaget. Nå var det jo ypperlige forhold for fotturer da løypetrasene var stein harde. Dommeren mente nok som meg at dette ikke var noe blivende sted og vi fortsatte lenger innover mot Djupsjøen. Så endelig hørtes en los uten at nettopp det var særlig oppløftende. En hund til i terrenget er ikke noe en ønsker i prøvesammenheng. Johan slo fast at dette var en dunker, noe som skulle vise seg riktig.

Og så, endelig, Raja i los! En herlig los. Vi gikk opp et høydedrag og slo oss ned ved ei stor gammel tømmerhytte. Hvorfor denne tømmerhytta står langt her ute skulle jeg gjerne visst. Men her står den i hvert fall. Kanskje har den blitt benyttet i forbindelse med tømmerhogst i gamle dager? Mens vi sitter der dukker en Dunkerhann opp. Han liker visst ikke selskapet vårt og forsvinner i retning Raja og losen. Riktig nok. Etter en stund hører vi et langt grovere mål iblandet Rajas. Etter hvert hører vi ikke Raja lengre. Dommeren utbryter; nå har bætterø Dunkern tatt over haren. Så rett så rett. Raja kommer i full fart tilbake til oss og er tydelig frustrert. Ja, ja, sånn er det, den sterkestes lov. Det var som bare fanden, men dette var altså dunkerens jaktmarker.

Jeg kopler Raja og vi går en god kilometers vei i retning en seter nord for Djupsjøen før jeg slipper igjen. Lover meg selv, men sier det ikke til dommeren; kommer dunkeren hit binder jeg den til et tre. Det kommer ingen dunker, og Raja har snart uttak. Johan forsvinner innover skogen for å sjekke uttaket. Du verden hvor lettbeint den karen er! Johan Værnes er jo ingen ung mann, men har en kondisjon som en ungfole. Flere ganger i løpet av dagen har han vært ute i terrenget for å sjekke. Jeg plages fremdeles med mitt forbaskede kne og har ikke en sjanse til å følge han. Kanskje ville det også blitt et problem med to friske bein?

Han kommer tilbake etter en stund med beskjed om at det var en hare hun tok ut. Takk og pris, det er nemlig mye rådyr i området.

Det blir litt av en los. Den bølger fram og tilbake, rundt og rundt. Inn imellom er det stille men bare av kort varighet. Det er dette jeg har forvekslet med tap, men som jeg etter hvert har forstått betyr at Raja er litt trang. I løpet av vinteren har jeg mange ganger hatt den glede å følge losen visuelt. Ved odding og avhopp blir Raja tyst inntil hun finner foten på nytt.

Johan meddeler at nå kan jeg kalle inn, hun har gått til en 1. premie. Vel, vel, glad og fornøyd tenker jeg; dette blir kanskje ikke så enkelt? Vi går nedover mot losen og jeg fløyter for harde livet. Dommeren og jeg skiller lag. Johan sikkert for en siste sjekk av spor etter hund og hare, og jeg for å komme nærmere Raja for innkalling. Losen går videre en stund, men så blir det stilt uten at Raja derved dukker opp. Vi returnerer til slippstedet der hvor Raja sist så oss. Der er hun. Typisk henne, hun returnerer alltid til det stedet hun sist så meg. Dette er noe jeg ser på som en stor fordel. Når losene har trukket ut i de sene kveldstimer har jeg flere ganger lagt ut jakka på slippstedet. Når hun finner det for godt å ta kveld, finner jeg henne hvilende på jakka.

Jeg kopler Raja, og en fornøyd ekvipasje tar fatt på en nesten fem kilometer tur ned til bilen. Det blir for øvrig litt av tur. I det vi starter på de bratte bakkene ned mot bilen begynner jeg å falle. Det er veldig glatt og egentlig et farlig føre med den lette snøen som ligger over issvullene. Det bemerkelsesverdige er at Johan faller bare en gang mens jeg går i bakken rett som det er. En gang slår jeg meg nesten fordervet, men heldigvis holder foten. Jeg foreslår å fri Raja fra koplet slik at jeg lettere kan holde balansen men Johan fraråder på det sterkeste. Det er rådyr i området. Johan, som er så lett på foten, nærmest danser seg nedover (faktisk ingen overdrivelse). Det ender med at Johan tar Raja, og ned kommer også jeg med alle lemmer i behold. Noen dommerkonferanse oppe ved Ellingsvatnet blir det imidlertid ikke på Johan. Til det tok nedturen alt for lang tid!

Åpen prøve 19.02.2006
Jeg hadde lyst på en prøve til og etter forslag fra Olaf spurte jeg Arnt Skei om han vil stille som dommer. Navnet Skei har jo en spesiell klang i støverkretser. Arnts far, Johan Skei, var en institusjon i harehundmiljøet her i landet, og langt utover Norges grenser. I likhet med sin far er også Arnt en meget kjent dunkeroppdretter og prøvedommer. Jeg har ikke vært lenge i miljøet, men har allerede fanget opp noen signaler vedrørende innstillingen enkelte kan ha til småhunder. De som måtte lese dette - og som var tilstede på premieutdelingen for SM-prøven på Sela - vet hva jeg mener. Der falt i sannhet noen merkelige uttalelser. En drever som var blitt jaktchampion under de mest ekstreme forhold ble knapt nok nevnt. Men nok om det!

10Olaf forsikret meg om at Arnt dømte hunden og det uten å måle beinlengden(!), dermed tok jeg mot til meg og spurte han. Det var ja med en gang! Jeg hadde på forhånd spurt Gunnar Bjørnstad om å få benytte terrenget hans ved Øyberget. Det ligger bare to-tre kilometer fra der jeg bor. Jeg har trent Raja der flere ganger og er godt kjent der. Gunnar er forresten en meget habil jeger og har drevet med harejakt i de fleste av sine 84 år! De siste hundene hans har vært Dunker og Hamilton, men langt tilbake i tid hadde han også beagle, Lasse. En hund han aldri glemmer. Topp i både jakt og utstilling. Gunnar ble jeg kjent med etter forslag fra en felles bekjent, Håvard Grøset. Jeg traff Håvard (også harejeger) rett etter at Raja var anskaffet og lurte på om han kjente noen beagleeiere i Melhus. Jeg fikk følgende beskjed; vil du lære om harejakt og beagle skal du kjøre opp til Gunnar Bjørnstad. Noe jeg heldigvis gjorde. Vi har hatt mange trivelige stunder med kaffe og sigar i hans gjestfrie stue, og jeg håper det blir mange flere. En trives i selskap med Gunnar.

Denne jaktprøvemorgenen møttes Arnt og ekvipasjen Raja/jeg oppe hos Gunnar. Gunnar hadde problemer med en fot, men ble likevel med som kjentmann. Dette er et noe krevende terreng med direkte livsfarlige heng på vestsiden mot Øysand og Buvika. På grunn av foten tok Gunnar traktoren, mens vi vandret opp i terrenget. Vel oppe fikk jeg beskjed om å slippe Raja. Ikke vet jeg, men kanskje husket Raja hvor haren lå etter siste treningsøkt. I alle fall ble det uttak nesten umiddelbart og på samme plass som sist. Losen gikk en stund nede i plantefeltet nedenfor oss, men beveget seg etter hvert ut mot de lumske hengene. Gunnar ble bekymret og foreslo at jeg gikk nedover mot losen for å kalle henne inn. Ett par hundremeter nedenfor der vi sto var det traktorspor. Jeg fulgte det mot der losen gikk. Etter hvert kom jeg inn på ei lita lysning i skogen hvor det var foretatt bjørkhogst.

I hellingen ned forbi hogststedet lå det to elger. Ei ku foran med kalven bak seg. I det samme jeg kom inn på lysningen tok kalven til beins. Den forsvant ut av synsfeltet, men kua ble liggende. Hun la ørene og viste tydelige tegn på irritasjon over min ankomst. I min dumskap blåste jeg flere ganger kraftig i hundfløyta. Det skulle jeg slett ikke gjort! Elgen vrengte hvitøyet ut og kom seg på beina. Det gikk jævlig fort. Jeg ble vettskremt, snudde meg og sprang i den retningen jeg kom fra, - vekk fra elgkua. Men hun var mye hurtigere enn meg. Jeg snublet gjennom noen einer og kom meg bak ei furu. Det var pinadø i rett tid. I det jeg sto litt skjermet bak furua var elgen der. Med mulen rev hun av meg hundfløyta som hang i en skinnreim rundt halsen. Det var helt uvirkelig, og jeg tror aldri jeg noensinne har vært så redd. Men instinktet var på plass. Jeg slå med knyttneven gjentatte ganger i pannebrasken på kua. Jeg må ha slått noe så inni h….. hardt, for senere skal det vise seg at neven, og handleddet hovnet opp, og gikk over i alle regnbuens farger. Dessuten røk nok et lite bein øverst på pekefingeren. Om elgen fikk nok - eller bare ville se etter sin kjære kalv - vet ikke jeg, men hun forlot i hvert fall åstedet i fint trav nedover lia. Jeg tror nok at det var kalven hun ville se etter. Men like forbannet, hardt slo jeg!

11Mens dette sto på, ropte jeg flere ganger på hjelp fra de to oppe ved traktoren. De hørte kaukene, men trodde jeg ropte på hunden. Det er rimelig, det var jo Raja jeg skulle kalle inn. I sporsnøen målte vi etterpå avstanden elgkua hadde gjort unna, og de meterne jeg sprang. Elgen lå 10-12 skritt fra der jeg sto og blåste i fløyta, mens avstanden til furua var kanskje fem skritt. Elgkua tok meg igjen idet jeg nådde fram til furua! Jeg mistet nok en del tid i einer’n, men det viser i hvilken fart hun kom i.

Jeg kan trygt si at det var en skjelven hundefører som returnerte opp til de to andre. Raja fikk jeg ikke inn. Losen fortsatte i retning garden til Gunnar og bøyde av mot en husmannsplass lenger øst. Der gikk losen en stund til før det ble dødtap, og Raja kom inn. Hun ble koplet, og vi valgte å forflytte oss lenger øst i skogen. Så langt borte som mulig fra den sinte fru Elg. Etter en kaffe og matpause tok Raja på nytt ut. Denne gangen ble det en kjempelos. Etter at dommeren hadde vært inne i djupsnøen, og fått bekreftet at hun jaget hare, fikk jeg beskjed om å kalle inn. Det gikk fint. Raja hadde vært nok en runde med haren sin og var på tur nordover i terrenget da vi nærmest gikk oss på henne. Hun kom rett inn. Det ble en 1. premie. Takk til Raja, til dommer Arnt og Gunnar. En mer begivenhetsrik jaktprøve tror jeg ikke jeg opplever igjen, det er i hvert fall mitt håp!

April 2006
Sigrun og jeg var på Mercedes-Benz fabrikken i Stuttgart for å hente ny bil. Mens vi sitter der - drikker kaffe - og samtaler med M-B representanten, tikker inn en melding på min mobil. Møtet er ikke mer formelt enn at jeg unnskylder meg, og ser på meldingen. Det er fra en ukjent mobil og beskjeden lød omtrent slik; det gjelder Raja, hver så snill og ring meg på dette nummeret.  Vi ble nokså engstelige. Raja var på kennel og min første tanke var selvfølgelig; nå har hun stukket av! Jeg ringte opp, og en hyggelig dame med navn Anne Marie Olsen, svarte. Hun lurte på om hun hadde kommet til rett person. Anne Marie (som alle kjenner som oppdretter/dommer/leder av beagleringen), kunne fortelle at Raja var tatt ut til Nordisk Mesterskap/ trelandskamp i Finland. Ikke vet jeg om hun har hatt en mer forbauset person på telefon før, men min reaksjon var så spontan positiv at det også smittet over på vårt tyske vertskap. En kan trygt si at nøklene ble overlevert i en særdeles lett, og hyggelig atmosfære.