Jaktdagbok 2004

(klikk på bildene for større format, for enda større bilde - klikk en gang til)

Startet jakttrening i slutten av august i områdene rundt Våttkammen i Melhus og Kjølvatnet i Buvika. Under disse treningsøktene hadde Raja gjentatte ganger hatt los. Noen lange og noen kortere. Hun hadde vist at hun har et nøye og regelmessig søk. Ingen tilfeldigheter der i gården.Hun har også overbevist meg om at hun er en meget ærlig ung beagledame. Hun støter litt på fotarbeidet når foten begynner å bli ”varm”, og hun oppsøker husse regelmessig under fotarbeidet. Det er ofte tilstrekkelig at vi har øyekontakt. Det skjer også at hun på en måte er innom, men uten egentlig å ense meg idet hun passerer. Jeg synes dette er stort, større enn hva jeg kanskje hadde forestilt meg!

Jeg har sammen med våre labradorer drevet med jakt på fugl i mange år. En spennende jaktform hvor fuglen har de fleste odds, slik det også kan være i harejakt om jegeren velger. I likhet med harejakt, og sikkert all jakt med hund, er det samværet med hundene og gleden ved å være ute i naturen, som er det viktigste elementet. Samværet, og selvfølgelig det å se hvordan hunden søker og apporterer viltet. Jeg håper mine labradorer unnskylder meg der de nå jakter i de evige jaktmarker, men spenningen med å se sin kjære beagledatter arbeide på fot, ved å vente på uttaket og deretter lytte på losen som går, er kort og godt som et eventyr. 

10.09.
Så er dagen her. Har kjøpt felleskortet for Hølonda, og det er enorme jaktmarker å ta av. Første jaktdag blir i terrenget rundt Kleppstadhogstret. Slipper Raja ved snauhogstret like opp forbi parkeringen. Det er halen rett opp, og en ivrig beagle som starter søk i duggfriskt lyng. Her har haren vært, ingen tvil om det. Etter å ha ringet inn, og søkt igjennom, nærområdet, går søket opp i et meget tett plantefelt med ung granskog. Her kommer ett og annet støt som klart indikerer at noe er på gang. Jeg har slått meg ned på et lite høydedrag og mener å ha god oversikt. Raja arbeider med foten i en 20-30 minutter før hun tar ut haren med et beskrik som kunne skremme fanden på flatmark. Uttaket er nært der jeg sitter, men jeg ser ikke hunden. Raja har et utrolig mål så langt jeg er i stand til å bedømme. Jeg tror aldri jeg vil slutte å undre meg over at en så liten hund kan produsere så voldsomt med lyd. Losen går rett opp i åsen, runder den et par ganger, deretter retning meg og skogsveien. Så blir det tyst. Åpenbart har Raja fått tap på skogsveien, men ikke særlig lenge. Etter noen minutter er det på igjen, og losen kommer rett opp veien i retning posten.

Så plutselig er haren der. Harepus stopper 15 meter fra meg, lytter, og fortsetter inn mot den tette smågranskogen. Der tar Pus nok en liten pause. Det er rimelig tydelig at haren ikke har det særlig travelt med å forsvinne inn i skogen. Hadde jeg ønsket det, ville Pus heller aldri nådd skogen. Men hva så? Losen har gått i noe over en halv time. Jeg unner både hunden, og ikke minst meg selv, gleden over at losen skal fortsette! Og det gjør den tilgangs. Nesten uten tap går losen i videre over en time. Raja øser på og på bakgrunn av variasjonene i losmålet kan jeg sitte og se for meg hvordan losen foregår. Men jeg kan også la fantasien løpe litt.

Like ved posten min registrerer jeg at jeg nok ikke er den første som har jaktet i dette terrenget. Som en av flere har K.K meislet initialene sine inn i bergveggen, og det for lenge, lenge siden. Mon tro hvem K.K var?

Men tilslutt går losen ned i tett stor granskog - nærmest urskog - har jeg senere ved selvsyn observert. I tillegg er det særdeles ulendt i dette området og således nesten ufremkommelig. Det er vel årsaken til at denne skogsteigen ikke er uthogd. Her blir det dødtap. Raja har tatt ut sine siste ressurser, og vi blir enige om å dra hjem til mattes kjøttgryter.

11.09
Ny dag og nye muligheter. Jeg har tenkt litt på om jeg ikke burde skutt haren for henne i går. Nå er det imidlertid skutt hare for Raja tidligere. Oppdretteren, Dick Wedin, felte en for henne ved fem måneders alder, så hun vet hva det dreier seg om. Jeg får vel mine sjanser senere, men ikke i dag slik det dagen utvikler seg.

Raja tar ut hare i samme området som i går. En ny eventyrlig los. Også denne losen går ned i samme ufremkommelige området med tap som følge. Men denne gangen tar hun ut haren igjen. Losen går innover en hogstflate og ned mot Grevsjøen. Jeg har hele tiden vært, og er fremdeles, usikker på om jeg skal følge på losen, dvs prøve å gå inn i losen. Men her hvor losen går i dag vil det være en nesten umulig oppgave. I går hadde jeg imidlertid flere muligheter før losen gikk ned i bratthenget og urskogen. I den utmerkede boken ”Harejakt” av Olof og Bo Göran Backstrøm forteller de at de går etter, og inn i, losen.

Etter dødtap kommer Raja imidlertid alltid tilbake til det stedet hvor hun sist observerte meg, før uttaket. Har jeg beveget meg noen meter fra der jeg var da hun dro ut på søk, og hun ikke ser meg idet hun kommer tilbake, setter hun seg rett ned og starter en ”ulekonsert”. Jeg er derfor litt engstelig for at jeg bidrar til usikkerhet hos henne hvis jeg ikke befinner meg i området hvor hun sist så meg. Da er det bedre å forholde seg rimelig i ro enn å øke muligheten for haresteik, tror jeg. Hva som er rett vet ikke jeg. Kanskje finnes ingen ”fasit”.

12.09
Vi prøver oss i samme terreng også i dag. Jeg slipper Raja et stykke oppe i skogsveien. Hun er veldig opptatt av noen okser bak et elektrisk gjerde, og de av henne. Så skjer det som ikke skal skje. Raja har lyst til litt nærmere kontakt med oksekalvene og prøver å forsere under gjerdet. Peilantennen berører tråden, og Raja får støt. Hun er helt knekt. Raja er en myk hund, og ”elektrisk dressur” er det siste hun trenger. Jeg kopler henne og vet ikke min arme råd. Det er bare å håpe at hun kun forbandt opplevelsen med oksene, selv om hun ikke har noe behov for å bli ”okseren”, enten det er via elektrisk støt, eller på annen måte. Litt lengre opp i skogsveien dukker en jeger opp. Han kommer fra snauhogstret like ved der jeg posterte i går. Langås heter han og med seg har han brorens dunkertispe. Dette var akkurat hva Raja nå trengte. Dunkeren og Raja begynner å leke, og snart er Raja fullt restituert. Takk og pris for denne tilfeldighet! Vi snakker litt om hund og harejakt. Langås forteller at han, hvis det er mulig, prøver å gå inn i losen. Å springe etter losen anser han som lite hensiktsmessig.
Langås tar peiling på området ved Lille Grevsjø. Jeg tar Raja med i motsatt retning og havner oppe i åsen der hun tok ut første dag. Det er nærmest ufremkommelig i den tette ungskogen. Raja slippes og jeg setter meg ned inne blant smågranene. Det er ikke mulig å se noe så jeg følger Raja med peileren. Hun krysser seg gjennom småskogen og oppsøker meg noe oftere nå, når vi ikke ser hverandre, enn ved visuell kontakt i mer åpent lende. Så hører jeg små støt, snøfting og etter kort tid et gjennomtrengende beskrik, haren er på beina. Jeg får sekken på ryggen og springer best jeg kan gjennom småskogen. Jeg raver på for å komme ut fra det mildt sagt tette plantefeltet. Det går ikke fort og er, forsiktig uttalt, svært ubehagelig!

Før jeg kommer meg ut av skogen - og har utsikt utover hele området - er både hund og hare langt av gårde. Jeg er altså høyt oppe i terrenget, en utmerket posisjon for både lytting og bruk av peil. Det er åpenbart at losen går innover skogen mot Lille Grevsjø hvor jeg forsto at dunkeren skulle jage. Nåja, det er det ingenting å gjøre med. Raja får tap og arbeider 15- 20 minutter i tapet. Så tar hun igjen ut haren. Det er en flott los, men den kommer dessverre ikke oppover mot uttaket, og høyden, der jeg har postert. Losen forsvinner sørover mot Rotåsen, minst to kilometer fra der jeg befinner meg, hvor den bølger frem og tilbake i området Rotåsen/Aunåsen. Akkurat denne haren har jeg liten tro på vil komme tilbake. Jeg tar sjansen og forflytter meg nærmere Aunåsen. Slår meg til på et lite høydedrag like ved skogsveien. Jeg har ikke hørbar los hele tiden, men kan følge hunden på losindikatoren. Men etter trekvarterstid blir det stilt. Det verste er at jeg ikke får utslag på peilen. Etter nye 30-40 minutter i full stillhet blir jeg virkelig nervøs. Hvorfor kommer ikke hunden? Det er gardsveier i området hvor losen sist gikk, og noen destruktive tanker går gjennom hodet. Hvorfor ingen utslag? Er hunden overkjørt, eller hva kan ha hendt? Hun har aldri før vært så lenge borte uten at jeg har kunnet peilet henne inn. Så kommer det et lite utslag, og det blir stadig sterkere. Raja er på tur tilbake etter å ha arbeidet med tapet på sørsiden av Aunåsen, eller hvor hun måtte ha vært. Etter noen minutter kommer den lille beaglen i voldsom fart oppover skogsveien. Uten å ense meg, som sitter noen meter tilside for veien, raser hun videre i retning uttaket, og småskogen, der hun sist så meg. Jeg roper Raja. Hunden kaster seg bokstavelig talt helt rundt - nærmest i løse lufta - kommer tilbake og overfaller meg med klynk, bjeff og kjærlighet. Bare den som har ”fått tilbake” sin hund etter å ha lidd alle sinnets kvaler forstår mine følelser akkurat da.

16.09
Etter denne noe skakende opplevelsen har vi vært hjemme noen dager. Været har vært nokså trasig med regn og vind. I mellom alt styggværet fikk vi en dag med oppholdsvær nesten hele dagen. Da var det tid for å få tyttebæra i hus. I fjor var det nesten ikke bær, den dårligste bærhøsten i manns minne, og særlig overbevisende er det heller ikke i år. Men det ble da noen liter slik at vi i hvert fall slipper tyttebær på glass denne vinteren også.

Raja blir 14 måneder i morgen og jeg har i planlagt en gave i form av nydelig ferskt harehjerte. En gave som skal høstes i dag!

Tilbake på Kleppstadhogstret tar Raja opp hare etter bare få minutter. Det blir et voldsomt beskrik og kanskje den beste losen hun har hatt hittil. Dette fordi den går sammenhengende i mer enn en og en halv time med bare korte tap på 5-10 minutter. Dessuten kan jeg følge hele losen uten at hunden forsvinner ut av peilerhold. Det blir likevel en dag ikke helt uten dramatikk. Raja loser altså kontinuerlig i mer enn 90 minutter før tapet kommer. Jeg har utslag på peileren og vet ut fra avstandsindikatoren - og kartet - hvor hun er i terrenget. Jeg kan selvfølgelig gå inn i tapet, men lar henne arbeide i fred. Hun holder på i ca én time før hun tar ut på nytt. Kondisjon har hun i bøtter og spann. Men hun har i tillegg en vilje til ikke å gi seg. Dette viste hun allerede som 6-7 måneders valp. Hun loset hare i dyp snø, og det med en slik iver og pågangsmot, at jeg måtte hente henne inn for at hun ikke skulle ødelegge seg.

Tilbake til nåtiden; Raja tar altså ut haren på nytt og loser i nesten en time før nytt tap. Så blir det stille. Tiden går, men Raja kommer ikke tilbake. I ettertankens kranke blekhet synes det klart at jeg kanskje burde ha gått inn i tapet og hentet henne? Hun hadde jo jaget lenger enn hva en bør forvente av en unghund. Når hun selv ikke kjenner sin egen begrensning, må jo jeg ta høyde for den. Eller overdriver jeg kanskje? Tåler en liten beagle i topp kondisjon mer enn jeg tror? Uansett, feil eller ikke, jeg lar henne holde på. Mitt håp var nytt uttak og en los direkte mot meg. Som nevnt hadde jeg plassert meg på verdens beste post. Full oversikt over både skogsveier og hogstflate. Kanskje antok jeg at hun ville returnere etter tap slik hun tidligere hadde gjort? Men hun kom ikke tilbake. Hun blir i området inntil jeg hører noen gjennomtrengende hyl. Jeg blir selvfølgelig ”skitnærvøs” og tar beina på nakken i retning hylene. Men det er drøyt fram til området Raja oppholder seg. Hylingen opphører før jeg når fram, men jeg tar henne inn på peileren. Jeg registrerer at hunden har gått i ring og er langt bak meg. Sannelig, hun er på tur opp mot min post på høyden. Raja svikter aldri. Også denne gangen har hun returnert. Jeg roper og plystrer alt jeg er kar om og blir tydeligvis hørt. En ny gjenforening med uforglemmelig gjensidig gjensynsglede!

Vel hjemme viser det seg at strabasene i våt myr og gress har påført Raja vannhale. Det tok mer enn fire timer fra jeg slapp henne til vår lykkelige gjenforening, og hun var gjennomvåt.  Ved frekvent vannapportering, og kaldt vær, måtte vi passe på våre labradorer hele tiden. De kunne lett få vannhale hvis vi ikke tørket godt, og masserte, rundt deres bakparti. Beaglen er selvfølgelig ikke noe unntak! Det kan derfor være lurt å ha ett håndkle (eller liknende) liggende i bilen.

20.09
Oppholdsvær, men sterk vind. Prøver et nytt område ved Langbakken på Hølonda. Raja synes å få noe interessant i nesa, og jeg slipper henne like ved skogkanten. Hun arbeider med en fot, støter litt, men mister etter hvert interessen. Vi går en tur innover i området, og Raja starter med nytt søk som i utgangspunktet ser interessant ut, men mister på nytt interessen. Rare greier, i hvert fall noe jeg ikke har opplevd tidligere. Forflytter oss på nytt og jeg går meg rett ned i et myrhull, men berger uten å bli søkk våt, selv om den ene foten gikk igjennom til hofta. Sender en liten takk for solide, og tette, skinnbukser fra Härkila. Så er Raja pånytt inn i et intensivt søk nedover mot noen jordlapper. Der blir det los, men uten påskrik. Losen er ujevn og hakkete, helt ulikt Raja. Losen dør egentlig før den har kommet i gang, og min kjære beagle returnerer til husse uten å ha særlig gnist til å fortsette. Jeg vet det er mye rådyr i dette området og begynner etter hvert å få mistanke om hun kanskje har vært ute på en liten rådyrlos. Vi har tidligere krysset rådyrspor uten at hun i det hele tatt har vist interesse. Men i nøden………?

Regnet kommer også i dag så vi avslutter. La meg derfor gå noen dager tilbake og fortelle om hva som hendte den 17; en kjempefin dag med sol fra skyfri himmel. Raja var altså hjemme og leget sin vannhale. Lidelsen så ikke ut til å plage henne særlig, men vannhale er jo en betennelse i haleleddene og kan som sådan være smertefull.

Jeg skulle ut på skogsfugljakt. Det ble en kort, men likevel særdeles begivenhetsrik jaktdag! Ti meter fra den parkerte bilen snublet jeg i en gjerdetråd som lå skjult i lynget, falt ned en skrent på minst to meter og landet etter et kort, men heftig svev, med hodet først rett ned på en grusvei. Årsaken til min hastige retrett til veien jeg nettopp hadde forlatt, var at jeg oppdaget Kolbjørn Mehlum - grunneieren - med hagla på skulderen. Akkurat personen jeg ville snakke med om hareterreng. Dessuten var det ikke særlig hensiktsmessig å fortsette inn i samme område, hvis også han skulle jakte der. Jeg fikk det altså travelt, sprang nedover mot veien, snublet og avsluttet med en kort flygetur, for deretter å buklande på veien. I tillegg til å sette en alvorlig støkk i Mehlum, fikk jeg ødelagt min AYA, sannsynligvis pådratt meg en liten hjernerystelse og til de grader kvestet mitt åsyn. Men, som grunneierens kone sa gjentatte ganger da jeg senere besøkte dem; du koinna slått dæ rætt i hjæl! Hun har rett, det kunne gått mye verre. Men for AYA’en gikk det så galt som det nesten kunne gå! Kolben var stygt maltraktert og delvis splintret. En liten, men meget viktig tresplint fra koblehalsen, var søkk borte. Jeg blødde som en stukket gris og var således ikke særlig effektiv, forsiktig uttrykt, i letingen etter  trebiten. Men etter iherdig leting fant Mehlum den vitale trebiten. Takk og pris! Heldigvis kjenner jeg en utmerket børsemaker, Jan Hundebo på Melhus. Jeg klagde min nød til han. Jovisst, AYA’en kunne han se på. Nå er min dyrebare hagle så fint reparert som det kan la seg gjøre. Jan mente likevel at jeg burde koste på en ny kolbe senere. Han trodde kanskje ikke at limingen ville holde. For mye olje var trekt inn i treverket, og - som han sa; - det er jo en spesiell hagle som fortjener en skikkelig kolbe.

23.09
Det har pøst ned med regn siden vi var ute for tre dager siden. Det er i hvert fall ingen overdrivelse å bruke et slikt uttrykk. På Ørland ble det nedbørsrekord med 55 mm på ett døgn. Aldri er det målt så mye nedbør siden målestasjonen ble opprettet i 1894! På Klett ble det målt hele 66 mm! Flom over alt i Trøndelag og Møre.

Men til tross for nedbør må jeg ut en tur. Raja ble ikke spurt, men det gjelder vel å trene i alle typer vær? Raja tar ut en hare(?) like etter at jeg har strøket koblet. Det er rett ut og effektiv los på ca 15 minutter. Deretter blir det stilt i 15-20 minutter, før jeg hører skudd i den retningen hun befinner seg. Nå skal jeg passe meg for å framstå direkte paranoid, men Raja bruker alltid å arbeide i tapet. Det gjør hun ikke nå. Det var kanskje noen som skjøt losdyret og tok det med seg? Raja kommer i hvert fall settende tilbake til meg. En uvanlig, og spesiell situasjon, det må jeg si.

Jeg likte dårlig denne episoden med skuddet. Men for Raja var den vel glemt før den skjedde. Hun har jaktlyst og drar snart ut på nytt søk. Jeg slår meg ned ved ei gran i det en liten flokk småfugler tar plass i treet over meg. Etter hvert kommer det flere, og tilslutt er grana full av granmeis, toppmeis og fuglekonge. Den siste arten var for meg ukjent inntil jeg senere sjekket i fugleboken. Den var lett å kjenne igjen på grunn av det gule bandet på hodet. Spesielt var toppmeisene nysgjerrige. De kvitret og romsterte så nærme at jeg nesten kunne ha tatt på dem. Etter slike positive opplevelser glemmer en lett eventuelle ”snikskyttere”.

24.09
Om det regnet i går bøtter det ned enda mer i dag. Men ettersom elgjakta begynner i morgen, og det derfor blir langpause på én uke, må jeg bare ut en tur. Med et slikt vær antar jeg at enhver vitring ville vaskes bort? Jeg har derfor ikke særlig håp om uttak. Vi er ute i terrenget ved Kleppstadhogstret i 0630 tiden. På turen i går hadde vi tidvis oppholdsvær, men ikke i dag! Det høljer ned. Oilskinjakken, som jeg trodde lå i bagasjerommet, er selvfølgelig ikke med. Dermed må vadmelsjakken på igjen, selv om den ikke er helt tørr fra gårdagen. Men vadmel er vadmel. Selv om det er gjennombløtt, blir en ikke kald, med forbehold om at en ikke sitter på post for lenge. Og i dag ble det ikke særlig lenge!

Raja er litt treg til å begynne med. Hun er ikke glad i regn, ikke hun heller. Om lyng og gras er bløtt, synes ikke å anfekte, men når det regner i hodet på henne er det tydelig at hun ikke trives. Jeg har for øvrig observert en eiendommelig oppførsel med hensyn til Raja og regn. Jeg vet ikke hvordan hun har fått kunnskap om Fjellreglene, men hun kan i hvert fall regelen om ”Grav deg ned i tide”. I går, når himmelen direkte åpnet seg - og det pøste ned - søkte hun ly innunder noen store grantrær. Det var jo for så vidt ikke så merkelig, tatt i betraktning mengden vann hun fikk i hodet. Men på denne måten å komme ”under tak” var ikke nok. Hun startet en heftig graving, og ga seg ikke før hun hadde fått til en liten grop som hun kunne krype ned i. Jeg trodde det var dagleiet til en hare hun begynte å grave i, men ettersom hun gjentar dette flere ganger i dag, kan det synes som det rett og slett er et instinktivt forsøk på å komme seg i skjul og bort fra regnet. Merkelig!

Uavhengig av vær og vind, Raja tar ut hare også i dag. Hun er flink. Haren ligger inne i tett kratt av småbjørk og buskas. Jeg trodde kanskje at harepus ville foretrekke dagleie som var tørt, men her er det jo bløtt overalt? Det kunne likevel være noen tørre steder innunder berget. I alle fall, det blir uttak og en los som sier seks og varer i ti. Det er skikkelig moro. Losen går frem og tilbake, og jeg kan følge hunden hele tiden. Akkurat da ville Pentaxen med 300 millimeteren vært en bedre utrustning enn hagla. Det blir altså 10 minutter med hørbar los. Så forsvinner hare og hund ned i bratthenget mot Grevsjøen. Her forsvinner losen ut av hørehold, men en stund har jeg utslag på losindikatoren.  Etter hvert forsvinner også dette signalet. Åpenbart dødtap. Det er ikke første gang hun har dødtap her. Jeg tror ikke Raja var innstilt på noe særlig jobbing på tapet. Hun kommer tilbake etter forholdsvis kort tid. Kanskje er det været, eller kanskje er det terrengets beskaffenhet som er utslagsgivende. Eller helst begge deler!

04.10
Første del av elgjakta er over og jeg er tilbake på Hølonda, men denne gangen i et nytt område. Fikk et par tips av Jostein Sundset. Han foreslo området ved en tidligere husmannsplass som heter Åsan. Klokken 0705 er losen i gang etter mindre enn ti minutters forarbeid. Det er fine forhold med god vitring. Losen går først litt rundt i et skogholt sør for huset, for deretter å ta oppover og inn i plantefeltet ca 100 meter øst for min postering. Losen bøyer litt av mot nord, og plutselig ser jeg Raja skjærer rett over jordet. Jeg burde kanskje beveget meg inn mot losen, men som sedvanlig står jeg stille og nyter det hele. Med andre ord; jeg står som vanlig på feil plass(!) men har det ellers svært bra. Trøster meg med at det gjør ingenting, det ville likevel vært feil å skyte haren så kort tid etter uttaket(?). Mens jeg står og snakker med meg selv, forsvinner losen ut av hørehold. Jeg så at det var veldig bratt da jeg kjørte oppover. Plassen heter nok ikke Åsan uten grunn.

I mer enn ett kvarter er ikke Raja bare ut av hørehold, hun er også ute av rekkevidde for peileren. Dette betyr at losen må ha gått ned skrenten på vestsiden. Men losindikatoren glimter til med jevne mellomrom. Raja har altså ikke tap, og jeg kjenner henne så godt at jeg vet hun ikke gir seg, ikke på lenge. I håp om at losen skal komme tilbake der hvor Raja forsvant ut av syne, går jeg går oppover ekra og ser at losen må ha gått innover skogen langs en viltsti. Ikke bare det, jeg oppdager også en interessant innretning av polystyrenplater. En kasse med glassvinduer som kan åpnes for å omgjøres til skyteskår, og ellers malt i kamuflasjefarger. Fra denne skyteposten blir vilttråkket effektivt dekket. Ingen tvil om at dette er en elg- og hjortovergang. Det skulle borge ganske klart for at haren i hvert fall ikke vil ha noen problemer med å ta seg nedover skrenten.

Det går kanskje enda et kvarter før jeg pånytt får utslag på peilen, men losindikatoren lyser - og har lyst - frekvent. Det er altså full los, og jeg ser at den er langt ned forbi der jeg befinner meg. Ikke klaff denne gangen heller i forhold til postering. Kanskje burde jeg skjønt at haren ville komme opp i området igjen og følgelig gått nedover ekrene mot uttaket. Jeg ser verken hare eller hund, men losen har utvilsomt retning mot uttaket. Det er mange hundre meter nedenfor der jeg befinner meg, og i håp om at haren skal rundere og komme tilbake i samme løypa, forflytter jeg meg over mot, og inn i, plantefeltet. Det er mye kortere avstand dit, og man er kanskje litt makelig?! Jeg aner ikke hvordan jeg skal få skudd på haren i dette plantefeltet, men trenger heller ikke umake meg lenge med dette problemet. Losen kommer slett ikke i min ønskede retning. Den bøyer av og forsvinner sørover. Te og sigar frister mye mer enn å forfølge losen, så den bolde jeger slår seg til oppe i plantefeltet. Ikke det at jeg tror på det umulige, men Raja er i svært god kondisjon, og min er nok noe mangelfull.

Solen har for lengst kommet opp og gir varme til en frossen jeger. Det er litt trist at haren sjelden kommer i min retning. Men såpass har jeg allerede erfart - og forstått - at dette ikke er hundens skyld. Jeg trøster meg med at min tid kommer nok, om enn ikke på denne losen. Nå ja, jeg vet ikke om Raja fikk normalt tap, eller om også hun ga opp. Hun syntes kanskje det var på tide å søke opp husse. En trekvarters tid etter at losen forsvant sørover Hølonda, hører jeg hylingen hennes. Hun har altså kommet tilbake til bilen. Sigaren er røkt, og flere tekopper tømt, så jeg ser ingen grunn til å plystre hunden oppover til meg. Det blir husse som i raske skritt forflytter seg til Raja og stor velkomst. Fantastisk hund som har gitt meg nok en flott opplevelse! Vi avslutter dagen der og da etter at Raja har fått sin sedvanlige porsjon med brødskiver påsmurt leverpostei. Raja hadde nok tålt en runde til, men jeg har problemer med et kne etter vedsjau på Savalen. Prøver å overbevise meg selv med at det var årsaken til at jeg ikke fulgte etter losen.

05.10
Er tilbake på Åsan. I dag skal vi lure haren. Slipper Raja like ved den gamle husmannsvåningen. Hun starter med å finkjemme ekrene rundt huset. Arbeider seg nedover jordet og blir der nede lenge. Hun har fært i nesen men det er åpenbart at hun har problemer med å finne uthoppet. Det er artig å se hvor systematisk hun søker. Etter hvert kommer hun oppover på vestsiden av ekra og søker langs skogkanten. Hun blir mer og mer ivrig, og jeg har orkesterplass til et flott fotarbeid. Det går ikke dyr ute på ekrene oppe ved Åsan. Det er derfor heller ingen strømførende gjerder, så kan jeg slippe henne med god samvittighet. Oppe ved Klefstadhogstret går det som nevnt ungokser på ekrene, og strømgjerder gjør det uaktuelt å slippe før vi har kommet opp i skogsterrenget. Nå er det også gjerde her. Det er et nettinggjerde som slettes ikke er ufarlig for en harehund i søk eller los. Selvfølgelig har haren vært inn og ut av dette gjerdet. Ivrig prøver Raja å komme gjennom, men må gi tapt mot den tette nettingen. Hun kunne blitt hengende, men det går bra. Tydeligvis frustrert over dette hindret prøver hun lengre oppe hvor gjerdet er noe nedlagt. Jeg følger etter og slår meg til i skogkanten. Endelig, nå begynner halen å vifte voldsomt. Det kommer små bjeff, og hun forsvinner inn i skogen og blir der både vel og lenge. Jeg vet akkurat hvor hun befinner seg, men hører ikke flere støt. Etter en stund kommer hun ut og tar en flyktig kontakt med meg. Opp på myra igjen og nye runderinger med noen få sporadiske støt. Og så….., kraftig halsing og rett ut av myra. Hun har funnet uthoppet. Det går med en viss fart nord for plantefeltet og oppover mot storskogen. Det blir en heftig los oppe i åsen, men uten at jegeren følger på. Tette plantefelt og bratte skrenter er for tiden ikke min greie.

Høyre kne låste seg under vedsjau på Savalen noen dager tidligere, og til tross for støttebandasje er kneet langt fra patent. Som så ofte før blir det å slå seg til med en god sigar og sterk te i skogkanten. Det må vel tilføyes at jeg har det utmerket med bare å sitte rolig og lytte til losen. Når i tilegg sola skinner, kan en ikke ha det bedre! Losen bøyer av og tar retning ned mot vestskrenten. Jeg snakker høyt med meg selv og blir enig om at nå forsvinner hund og hare som i går. Men haren har andre planer. Pånytt snur losen og går inn mot uttaket. Jeg bruker noen stygge ord om en elendig jeger som heller ikke denne gangen så seg i stand til å forflytte seg inn i losen, og blir sittende. Tenker litt på hva jeg fra tid til annen har hørt jegere uttalt; - jeg tror jeg bytter ut hunden. Hadde noen spurt Raja, ville hun sikkert sagt; - jeg tror jeg bytter ut jegeren. Losen går inn i plantefeltet i motsatt retning av i går, snur og kommer mot meg. Spenningen stiger og hagla lades. Skal det endelig lykkes? Like nedenfor min postering er det et lite høydedrag hvor skogen går et stykke ut på jordet. Selvfølgelig kommer losen her. Mindre enn 20 meter fra posten, men ute av synsfeltet. Det går ikke an! Så forbasket kan det ikke være. Jeg tror jeg sitter midt i smørøyet, like ved viltstien der hvor losen kom to ganger i går, men registrerer at haren i dag har valgt en helt annen løype. Sånn er det! Tilfeldighetenes skjeve spill. Selv om det syntes å bli reprise av gårdagens los, med los ut av hørehold og kun kontakt på losindikatoren, ble det ikke helt likt. Raja får ganske raskt dødtap og returnerer etter en stund til bilen som står parkert nede ved de gamle husene.

Jeg har nå fått nok av Åsan og velger å transportere oss opp til et terreng hvor Sigrun og jeg hadde trent Raja tidligere i høst. Dette er nord for Hølonda kirke hvor en skogsvei går inn i forholdsvis lett terreng. Denne skogsveien er av en slik beskaffenhet at det ikke er tilrådelig å kjøre med bil, men kneet tatt i betraktning velger jeg likevel bilen. Første delen av skogsveien går bra, men jeg oppdager fort at dette ikke er det mest intelligente jeg hadde gjort. Der hvor veien går ned mot noen myrer blir det virkelig vanskelig. Veien er her en mellomting av myr og oppbløtt skogsvei. Når jeg først har kjørt ned her er forsøk på rygging er helt utelukket. Bilen flyter nærmest på søla, og sporer så det er en gru. Jeg nøster ratt for harde livet for i det hele tatt å holde den på veien. Her er det bare å stå på og håpe på en plass lenger fram hvor jeg kan snu. Fra treningsøktene husker jeg at veien snor seg mot et høydedrag, hvor det kan være en snumulighet? Dette høydedraget har fått navnet Malihaugen og er et svært uhyggelig sted, ett rettersted for å være konkret. I det Herrens år 1731 ble en ung jente med navn Mali Larsdatter Bjørset halshugd, begravd og fikk sitt hode satt på stake, akkurat her. Hun ble henrettet etter å ha blitt funnet skyldig i å ha drept sitt nyfødte barn. Det ville ikke vokse gras på Malis grav, og dette tok bygdefolket som et tegn på at jenta var uskyldig dømt. 200 år senere ble hun flyttet til kirkegården ved Hølonda Kirke. Denne uhyggelige hendelsen kan det leses om i en bok skrevet av journalist Olav Harald Langås.

Mot dette stedet svømmer Mercedesen i oppløst skogsvei. Før jeg kommer fram til Malihaugen, oppdager jeg en liten ”avkjørsel” som kanskje kan benyttes som snuplass. Under normale forhold skulle nok Mercedesen kunne snudd her. Men ”mersen” er ingen 4-hjulstrekker, og forholdene er langt fra normale. Jeg kjører meg fast; så inne granskauen fast for å si det bokstavelig. Så er det bare å ringe Sigrun og akkedere litt for at hun skal komme med Focus’en sin for å prøve å dra meg opp. Ettersom Focus’en har forhjulsdrift øyner jeg en liten mulighet. Den muligheten ser (heldigvis) ikke Sigrun. Fornuftig nok hadde hun liten lyst på dette oppdraget, og vi blir enige om at traktor er mer egnet til dette formålet. En telefon til Jostein Sundset løser problemet. Han skal sende sønnen bort til meg så snart det lar seg gjøre. Det kan ta tid, for gutten er ikke hjemme. Etter en 2-3 timer kommer traktoren. Men problemene er ikke over for det. Vi finner ingen festeanordning for slepetau på Mercedesen(!). Nå er ikke denne ungdommen noen smågutt, akkurat. 18 år og sterk som en okse. Han vurderer situasjonen slik at han nok skal få bilen opp på skogsveien uten hjelp av traktor. Ved hjelp av sine kjempekrefter - og granbar under bakhjulene - klarer han dette. Det er helt utrolig! Men bilen må opp i samme retning som jeg har kjørt den fast, Dermed bærer det likevel av gårde i retning Malihaugen, og nye problemer. Heller ikke oppe på selve haugen synes det at veien er bred nok til at bilen kan snu, selv om veien her er tørr. På nytt er kjempekreftene til unge Sundset nødvendige. Bilen blir snudd på en mirakuløs måte, delvis med dytting, delvis med løfting (!). Hva Salig Mali må ha tenkt, når hun fra sin plass i himmelen (hun er nok i himmelen fordi en som nevnt har kommet fram til at hun var uskyldig i barnedrap, da barnet sannsynligvis var dødfødt) vites ikke, men jeg antar hun må ha undret seg over dette opptrinnet på hennes opprinnelige gravsted. Fred over hennes minne! Jeg trenger vel ikke tilføye at det ikke ble mer jakt denne dagen!

06.10
Ny dag og nye muligheter. Sundset’en hadde også nevnt et annet sted lengre inn på Hølonda som godt hareterreng. Det er inne ved Fuglåshogstret. Ikke overraskende også en tidligere husmannsplass. Forholdene burde være de beste. Kuldegrader så vidt, og rim i lyng og gress. Vi er tidlig ute, selv om Raja åpenlyst demonstrerer at hun er en B-hund hver gang jeg ”vekker” henne(som mennesker så også hund). 

Jeg slipper henne på et lite jorde som ikke kan ha vært slått på lenge. Gresset er så høyt at Raja fra tid til annen forsvinner i det, jeg ser kun den hvite haletippen. Det er fascinerende å se Raja stime fram gjennom gresset mens rimkrystallene står som en sky rundt henne mot det bleke sollyset. Etter en stund forsvinner hun inn i blandingsskogen øst for meg, det blir uttak og full los. Herlig!

Jeg forflytter meg et stykke nedover gårdsveien for således å komme nærmere losen. Det går noen minutter før losen bøyer av og fortsetter mot skogsveien som går inn i de store hogstflatene i området. Mindre enn 50 meter fra stedet jeg har postert tar gårdsveien av fra selve skogsveien. Jeg tror at haren enten kommer opp skogsveien eller bortover gårdsveien. Ved å flytte meg ned til veikrysset mener jeg meg derfor rimelig gardert. Jeg begynner å gå, men snur meg jevnlig. Og der, plutselig, er haren. Den kommer bak meg og i samme retning som jeg går. Jeg snurrer rundt og skyter. BOM! Haren hopper ut av veien og er borte. Holdet var ikke lengre enn at haren så definitivt skulle blitt liggende. Bommen synes utilgivelig, jeg er helt knekt. Endelig hadde jeg sjansen. Hadde jeg bare blitt sittende på posten min ville det blitt hare. Raja hadde fortjent det nå, utvilsomt.  Haren passerte denne posten på noen få meters avstand. Det tar noen få minutter før Raja kommer settende med nesa ned i den frosne grusen. Hun enser ikke meg. Stormer rett forbi og nedover mot skogsveien. Så er det full stopp. Foten er borte. Hun blir tvilrådig, finner ikke avhoppet. Etter en del mislykket veiarbeid endrer hun taktikk. Hun begynner å søke noen meter ut fra veikanten. Full suksess, finner avhoppet og forsvinner over myra. Men det blir ikke uttak. Vi reiser hjem!

08.10
Min kjære dattersønn har ytret ønske om å få bli med Raja og meg på harejakt. Audun er snart 8 år, og det er ungt nok for jakt? Jeg har derfor foreslått at vi tar med kamera i stedet for gevær. Men forslaget er blitt forkastet med forakt. Uten gevær, ingen jakt. Han har dessuten en klassekamerat som har vært med på rypejakt, og da så!

Han overnatter hos oss, og vi er oppe før solen har stått opp. Han er ivrig, snakker bare om harer og jakt på turen opp til Hølonda. Jeg synes dette er stor stas og ser egentlig ikke noe problem med hagla. Harene har jo ikke akkurat stått i kø foran mine posteringer så langt! Men Raja har levert los på hver eneste tur. Jeg garanterer derfor at han skal få høre harelos. Han har klippetro på morfar og er skråsikker på at vi skal ha med hare hjem. Akk ja!

Vi kjører opp til samme terreng som jeg var i forgårs. Solen har kommet opp og varmer allerede litt. Det ser ut til å bli en kjempefin dag. Audun og morfar på harejakt. Stort!

Raja slippes på ekra ved husmannsplassen. Audun er litt utålmodig, men bare litt. Lurer på om ikke Raja skal forlate ekra. Alle kan jo se at det ikke er noen hare der nede. Jeg forklarer at Raja snuser rundt for å finne sporet (nattfoten) til haren, fordi haren har vært der og spist om natten. Audun er en fremmelig liten herremann. Alt dette vet han. Han har jo sett videofilm av harejakt!

Det går heldigvis ikke så lenge før Raja finner uthoppet og forsvinner med små klynk ut av ekra, inn i skogen og ut av syne. Jeg viser Audun at vi likevel har kontakt med Raja via peilen. Dette har han sansen for. Vi kan se på losindikatoren at Raja arbeider på foten. Så finner Raja dagleiet til Pus. Vi hører et kraftig beskrik og både gutt, mann og hund er i hundre. Audun storkoser seg. Han lytter, kommenterer losen og synes dette er veldig spennende. Losen går nede på myrene under oss, kommer opp i åsen og går igjen ned på myrene. Haren og Raja holder det gående i omtrent tre kvarter. Idet Audun synes det tar litt lang tid før haren kommer opp til vår post (vi har satt oss der jeg burde ha holdt meg i ro i forgårs), hører vi losen kommer oppover mot oss. Det blir uutholdelig spennende, og for morfar svært vanskelig. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg lade hagla? Nei, hagla blir der jeg satte den da vi kom. Stående opp mot en trelegg. Så plutselig er haren der. Kommer hoppende langs gårdsveien rett mot oss, stopper og setter seg noen få meter unna. Så oppdager den oss, bråsnur og løper tilbake samme vei som den kom. MORFAR! roper Audun. Du skjøt ikke! Hvorfor skjøt du ikke? Jeg måtte forklare at jeg hadde glemt å lade hagla. Jeg fikk passet mitt påskrevet. Han erklærte indignert at jeg måtte være den mest elendige jegeren i verden. Gjentok dette i forskjellige varianter (du er en dust…. bare duster glemmer å lade hagla når de er på jakt….), forlangte å ringe mora for å fortelle henne at haren hadde satt seg fem meter fra oss, men morfar hadde ikke skutt haren fordi han hadde glemt å lade hagla.

Audun fikk i hvert fall oppleve skikkelig harelos, han fikk se haren og kanskje var det best at morfar ikke hadde ladd hagla? Jeg tror han først skal se en hare hengende i garasjen før han opplever en skutt hare på veien. Men spennende var det, og en flott dag sammen med Audun.

11.10
Det har vært elgjakt i de fleste områder på Hølonda i helga så Raja har ladet batteriene. I dag er det på’n igjen. Tar samme område som Audun og jeg var på. Store opplevelser her innerst inne på Hølonda. Fine loser og kjempegod bom; ja, og så ikke å forglemme episoden med uladet hagle. Den vil i hvert fall Audun huske lenge, og i ettertankens bleke krankhet……, morfar også.

Det er tørt i lyng og gress i dag. Har blåst som besatt i helga, og sammen med sol og godvær har skogbunnen tørket opp. Før første gang siden treningen med Raja startet tidligere i høst uteblir losen. Hun søker og søker, men det nytter ikke. Vi går innover i terrenget, men Raja finner ingen nattfot. Hun virker etter hvert litt giddeløs, det er liksom at hun finner dette noe uinteressant, og hennes måte å vise dette på er å sette seg rett ned.

Dagen er ennå ung da vi prøver terrenget opp forbi stavkirka på Kulbrandstad. Kulbrandstad stavkirke er en replikat av en kirke som lå her tidlig på 1100-tallet. I dag er kanskje Kulbrandstad litt avsides, men på 1100-tallet gikk en prilegrimsled her. Litt artig å tenke på at Hølondingene var kristnet så tidlig. Jeg tror neppe det gjaldt alle! Kirka er et utrolig flott lite byggverk. Den er så absolutt verdt et besøk der den ligger vakkert til høyt oppe på Kulbrandstad, like ovenfor farsgården til Oddvar Brå. Før nevnte Olav Harald Langås var primus motor for prosjektet med å bygge en replikat av den opprinnelige stavkirken. Kirken er vigslet og benyttes følgelig til kirkelige handlinger.

Vi tar av gårde innover myrene, og det går ikke lenge før Raja begynner å svinge med høy haleføring. Her er godlukt, ingen tvil om det. Hun saumfarer myra, støter litt og arbeider med nesa dypt i lyngen. Med stor nøyaktighet går ferden videre gjennom et skogholt og ut på en ny myr. Her sirkler hun igjen, støter litt og søket går videre. Det går ikke fort, men så er det også langt på dag, og tørt i lyngen. Jeg stopper hvor jeg har full oversikt mens Raja arbeider videre. Hun støter igjen noen ganger, litt hissigere nå, og forsvinner ned et nytt skogholt. Så kommer beskriket, herlig! Uttaket skjer bare et steinkast fra meg, men skogen er tett, og jeg ser ikke haren. Losen er heftig. Det høres godt at Raja bare er noen meter bak haren. Like ved der jeg står går en skogsvei som også er mye benyttet som trimsti. Jeg setter meg her i håp om at haren vil komme oppover denne veien og tilbake mot uttaket. Men etter noen minutter opphører losen. Det blir helt stilt før jeg hører Raja uler. Dette er svært uvanlig oppførsel. Hun bruker å ule etter dødtap hvis jeg har forflyttet meg, og hun - etter å ha lett - ikke finner meg, men aldri i los. Det er kort vei ned til Raja, og jeg nedover skogsveien. Det er jo en trimsti, må vite. Jeg ser ikke Raja, men hører henne godt. Ulingen er borte og avløst av små bjeff. Hun befinner seg noen hundre meter til høyre for stien og står med hodet inne i et tettmasket nettinggjerde. Disse forbaskede gjerdene. Hele Hølonda er i bokstavelig forstand tettpakket med gjerder. Ikke det at hun sitter fast, hun kommer bare ikke gjennom, og i gjennom skal hun tydeligvis! Vi passerte dette gjerdet da hun drev å søkte, men da klarte hun å forsere. Nå klarer hun ikke det og er frustrert. Pus har åpenbart ikke hatt det samme problemet og er langt av gårde nå. Uerfaren som Raja er, har hun ikke tanke for å finne et sted i nærheten hvor hun kan slippe igjennom. Jeg løfter henne over og hun tar fatt på arbeidet med å finne foten igjen. Det blir noen få støt, og Raja forsvinner på nytt. Etter en stund kommer hun tilbake oppover langs skogsveien. Gløden er borte og hun setter seg demonstrativt rett ned. Det er dags for oss begge, og vi rusler nedover til bilen.

12.10
Jeg vil prøve igjen oppe ved Kulbrandstad. Det var lett og fint terreng, og dessuten er det jo hare der. Sekken blir gjort i stand, og idet jeg legger den bak i bilen registrerer jeg at hagla er borte. Herregud, hagla er virkelig borte! Jeg må ha kjørt fra den oppe ved parkeringsplassen ved stavkirka. Det er nesten som en ond drøm, men noen annen forklaring er ikke mulig. Det tar en knapp time å kjøre opp til Kulbrandstad. Klokken passerer 0800 på tur oppover. Jeg ringer lensmannskontoret og melder fra om at hagla er ”mistet”. De kan meddele at ingen hagle er innlevert.

Det er klart at jeg har et forklaringsproblem. En kjører ikke fra et våpen. Det blir spørsmål om når dette skjedde, og jeg prøver å rekonstruere gårsdags ettermiddag. Det må ha vært i tretiden jeg satte meg i bilen. Stavkirka ligger ovenfor en gårdsvei, og det er bare to garder som sokner til denne veien. Særlig trafikk er det rimeligvis ikke her, men stavkirka har jo en del besøkende.

Idet jeg parkerer kommer det en dame syklende. Det er kona på den innerste av de to gardene som ligger her oppe ved kirka. Lensmannen har ringt og spurt om noen på garden har funnet hagla. Hennes mann kommer også. Alle tre leter vi, men hagla er borte. Mens vi holder på, kommer gardbrukeren fra den nærmeste garden kjørende. Jeg stopper han og spør om noen på denne garden har funnet en hagle på parkeringsplassen. Jeg synes han reagerer så merkelig. Han kommer først ikke ut, blir bare sittende i bilen. Nei, noen hagle vet ikke han om. På direkte spørsmål om han har sett noen andre der, forteller han at det har vært to eller tre biler der oppe i løpet av ettermiddagen. Den ene kan ha vært en bil tilhørende begravelsesbyrået på Melhus, de andre to kan han ikke gi nærmere forklaring på. Jeg ringer begravelsesbyrået og får bekreftet at de hadde vært der fra halv femtiden og utover en stund. Det var to biler i følge. Noen hagle hadde de ikke sett. Det er en grei og nyttig opplysning. Hagla har altså forsvunnet mellom ca. klokken 1500 og 1730. Men kanskje har det vært en bil til.

Etter hvert kommer karen ut av bilen. Han forteller nå at det har vært en person nede ved garden bærende på ei hagle. En kvinne i huset, som jeg feilaktig oppfatter som hans mor, hadde blitt vettskremt og gjemt seg på loftet. Hun hadde oppfattet denne personen som svært truende. Han skulle ha ”veivet rundt omkring” på gårdsplassen med hagla. Dessuten hadde han prøvd å ta seg inn, men døra var låst. En nøkkel var også forsvunnet under denne seansen. Han beskriver denne personen som en kraftig kar, ikke veldig høy, og avslutter beskrivelsen med å slå fast at denne beskrivelsen passer svært godt på meg! Hva i all verden er det denne karen står og sier. –Tror han at jeg har vært nede på garden med hagle, skremt folk, og i tillegg stjålet husnøkkelen? - Nei, han vet ikke, men noen var det, og dessuten observerer de fra tid til annen tvilsomme elementer i området. De har tidligere hatt innbrudd i biler. Jeg tenker med meg selv at det kan vel være. Det står flere bilvrak og annet rask rundt omkring. For å si det pent bidrar ikke denne garden, som nærmeste nabo til stavkirka, til å forskjønne omgivelsene til dette vakre klenodiet. Både naboen og jeg konkluderer med at denne personen må ha funnet våpenet og at han bare har forsøkt å levere det fra seg.

Naboen og jeg foreslår at det kanskje er en idè å undersøke om denne mystiske personen kan ha satt fra seg hagla nede ved våningshuset. Vi leter rundt omkring,  men ingen hagle er å se. Etter å ha søkt rundt huset, og i fjøset blir jeg bedt inn. Mens vi står og snakker sammen på kjøkkenet, ringer telefonen inne i stua. Mannen tar telefonen og en kvinne kommer ut fra stua. Hun henvender seg til meg og forklarer på gebrokkent norsk at hun har sett geværet ligge på veien. Hun gikk forbi i går ettermiddag, så geværet ligge der, men turte ikke røre det. Hun forteller at hun er russisk og veldig redd for skytevåpen. Dessuten er hun også litt redd for fremmede. Hun har alltid døra låst når mannen er borte. Derfor var hun også blitt svært redd i går da denne ukjente mannen banket på døra med et gevær i hendene. Stakkars, det må ha vært en veldig skremmende episode. Mens hun forteller dette, kommer mannen hennes inn og beretter at det var lensmannen som ringte. Hagla var blitt innlevert på lensmannskontoret på Melhus.

Jeg ber begge om unnskyldning. Å sette fra seg et våpen opp mot bilsiden, for deretter å kjøre fra det, er fullstendig uakseptabelt. At folk i tillegg blir redd og oppskaket som en følge av dette, er mer enn beklagelig. Jeg har selvfølgelig besøkt han som fant geværet. Dette er en trivelig ungdom som gjorde det eneste rette i denne sammenhengen. Nemlig å forsøke å levere geværet i nærmeste hus. Geværet kunne jo tilhøre gardsfolket. I alle fall fant han det naturlig at den som måtte ha mistet geværet ville henvende seg på garden. Han hadde også forsøkt å levere det på nabogarden, men uten å treffe folk. På en av gårdene lenger ned i lia hadde han truffet en gammel kone. Hun hadde - forståelig nok - ikke noe særlig lyst på å overta geværet, da det ikke var mannfolk heime. Tidlig dagen etter leverte han derfor geværet på lensmannskontoret.

13.10
Prøver området bak Trotlandgardene i dag. Det ser veldig fint ut, men er noe kupert. Vi er som vanlig tidlig ute. Raja blir ivrig med en gang vi kommer opp i marka. Etter bare noen minutter finner hun nattfot, og korte støt indikerer at noe er på gang. Det blir uttak og full los. Som vanlig, om jeg må så si, er jeg i tvil om postering. Losen går opp langs østsiden av Trotsteinen og ut av hørehold. Trotsteinen er en ås på nesten 450 meter. Jeg velger å gå opp på motsatt side, for normalt skulle vel losen gå rundt åsen og ned mot uttaket. Det burde bli i den retningen jeg går. Men nei, losen snur og kommer tilbake mot uttaket samme vei som den forsvant ut. Jeg i full fart nedover igjen. Vel nede hører jeg losen gå opp i snauhogstret til høyre for meg. Ikke tale om at jeg beveger meg opp der. Det er trasig nok for hunden, om ikke jeg også skal utsette meg for disse hersens kvistdungene. Det er hardt å være skinnbrok om en faller igjennom en slik. Jeg blir derfor sittende til Raja får dødtap, gir opp, og kommer tilbake. Det ble en stund å vente!

Det er kupert her ved Trotland og jeg velger å skifte område. Kjører opp til Kjøsengrenda lenger vest. Solen skinner, det er tørt, vind og slett ikke ideelle forhold. Dessuten har jeg mistet hundefløyta oppe ved Trotland. Dette var en meget fin fløyte jeg har hatt siden labradortiden for mer enn 20 år siden. Det er trist, men fløyten er borte. Sånn er det, noen mister eiendeler og jeg er åpenbart en sånn!

Vi går opp langs myrene på oversiden av den øverste garden, og Raja slippes. Hun plukker opp noe godlukt i skogkanten og starter oppnøstingen. Det blir en lang ferd innover mot kjølen mellom Melhus og Orkdal. Tilslutt er vi uten tvil inne i nabokommunen. Det betyr ingenting for Raja så lenge som hun har godlukt i nesen. Hun er med andre ord helt grenseløs. Jeg er imidlertid mer påpasselig og prøver å få med meg Raja inn i lovlig terreng. Det er ikke lett, verken med eller uten fløyte. Hun er ikke særlig lydhør når hun har duft hun liker rett i nesa, og fortsetter søket sitt. Heldigvis snur søket og drar seg mot Damtjønna, som ligger inne på lovlig terreng. Det drar imidlertid ut med å finne haren. Jeg er rimelig sliten, har vondt i foten og går i retning Kjøsen. Det blir mye roping (kauking), og omsider kommer Raja. Sammen trasker vi ned mot bilen. Takk for i dag.

14.10
Var oppom Magnar Tirslaug i går for å høre om muligheten til å kjøpe jaktkort for Øyås, men de solgte kun kort for rådyrjakt uten hund. Øyås er et flott terreng like ovenfor boligen vår. Det blir litt langt å kjøre åtte/ti mil om dagen, flere dager i uka. Men Øyås er begrenset område, hele terrenget er kanskje på ca 400 ha., og haren vil grunneierne forståelig nok ha for seg selv. Nå vet Magnar at jeg gjerne vil vise frem hunden for en erfaren harejeger og tilbyr seg derfor å bli med en tur. Jeg takker med glede ja, og klokken 0730 er vi inne i terrenget og dunkeren Brutus til Magnar blir sluppet. Etter kort tid har han los. Magnar er noe bekymret for at det er rådyrlos, da Brutus ikke er helt å stole på. Øyås er nok et meget komplisert terreng for en hund som ikke er helt rådyrren, da det er svært tett med rådyr her. Om det var rådyrlos eller ikke, skal jeg ikke ha sagt noe skråsikkert om da ingen av oss så dyret. Men jeg tror det var harelos. At en erfaren hund skulle få dødtap på rådyr etter så kort tid høres litt usannsynlig ut. Ifølge Olav Haga kan til og med en gris lose rådyr. Dermed er vel lista lagt!

Det blir altså tap på Brutus, og Magnar foreslår at jeg tar med Raja litt lenger inn på åsen. Vi skiller derfor lag og jeg slipper Raja. Mens Raja søker, hører jeg at Brutus har fått ny los. Den går mot Onstjønna og dreier nordøstover. I mellomtiden tar også Raja ut hare, jeg håper i hvert fall det er hare. Losen går i samme himmelretningen som losen til Brutus, men noe lenger unna. Det blir tap etter relativt kort los. Det var som fanden, losen kom i min retning da hun fikk tap. Jeg hører Magnar rope på meg. Snart er vi sammen igjen, både folk og dyr. Magnar er noe bøs på Brutus. Han kan fortelle at han så losdyret på den siste losen, det var rådyr! Konsekvensen er båndtvang på Brutus, og denne vil vare resten av dagen. Raja derimot er fri og frank og belønner oss senere med en kort, men heftig los. La meg nevne at Magnar er imponert over målet hennes.

15.10
Det ble sent før vi kom oss ut i dag, og forholdene er nok heller ikke de beste. Jeg har tenkt å prøve i området ovenfor Stranda ved Ånøya. Det er mye kortere å kjøre, og hareterreng er vel hareterreng? Det blir en strabasiøs tur opp skogsveien. Kjempestigning, men bra traktorvei. Men opp kommer vi og oppe på kjølen mellom Skaun og Melhus flater terrenget ut. Virkelig flott område med storfuru og fiskevann. Her er det sikkert hare! Raja har gått løs fra vi var et stykke opp fra fylkesveien, men har ikke funnet noe interessant å forfølge. Snuser og lukter gjør hun jo bestandig, men på denne oppturen har hun ikke vært særlig entusiastisk. Jeg finner meg en plass med utsikt over vannet og nyter godværet med te og sigar. Raja styrer med sitt, men får liksom ikke opp farten. Det er tvilsomt at vi har noen harefot i nærheten. En kunne kanskje mistenke meg for å ha drevet henne litt for mye denne uken, men det har vært ganske korte dager, sett bort fra turen ved Trotland og Kjøsengrenda. Men kanskje er hun likevel sliten? Selv om kondisjonen er utrolig sterk, sitter kanskje ukens strabaser i hodet. Vi går heim, men ikke nedover skogsveien. Jeg velger å gå skogen og myrdragene nedover. Solen ligger bak oss og varmer ryggen mens vi sakte beveger oss bortover frosne myrer. Så skjer det noe. I enden av en myr tar Raja overvær, og i full fart springer hun fra den ene siden til den andre. Jeg har sett dette en gang før, det var så sent som i går på Øyås. Jeg trodde da at det var rådyr, men sannsynligheten for elg er større. Her var ikke mye støting på fot, må vite. Jeg roper til henne idet hun oppslukes av skogen, men selvfølgelig til ingen nytte. Losen går i meget kort tid og så er det stille. Raja kommer ikke inn. Jeg har anskaffet ny fløyte og stemmen er dessuten meget inntakt. Men Raja kommer ikke tilbake. Jeg peiler henne inn og følger retningen. Etter en stund ser jeg henne ute på en myr. Hun er ivrig opptatt med å nyte nydelige dufter fra myra, men blir med meg når jeg med myndig stemme kommanderer KOOOM. Hun vet at hun har ignorert både mine rop og fløyting, og jeg synes å registrere en anelse av at hun skjemmes? I alle fall nærmest fotfølger hun meg resten av veien ned til bilen.

Jeg har en halvflaske med Famous Grouse i bilen. Det er en liten oppmerksomhet til han som fant hagla. Han bor på Lundamo. Jeg har lenge tenkt å besøke en gammel bekjent av meg som også bor på Lundamo. Det er Eilif Almås. Vi konkurrerte mange ganger, og over det ganske land, med våre retrievere for mange år siden. Ett år vant hans Chesapeake retrieverkupen (NM for alle retriever-rasene) og min labrador Kajan ble nr 2. Det var tider! Eilif er en utpreget hundemann og en person jeg tror vil lykkes med hvilken rase som helst. Jeg har lyst til å vise ham min lille beagle og fortelle at også jeg har funnet meningen med tilværelsen, nemlig harejakt. Kanskje kan han også gi meg et tips eller to på veien mot å bli harejeger. Jeg tror jeg vet hvor han og Anita bor, men kjører feil. Tar derfor over verdens trangeste bro og spør etter veien på handelslaget. Jo da, de bor der hvor ikke ”nokon skulle tru at nokon kunne bu”, altså høyt opp i åsen. Det blir ny tur over brua, og jeg må vente en stund fordi en mannsperson med to bæreposer befinner seg midt i det eneste kjørefeltet, og uten gangfelt har han liten eller ingen mulighet for å gå ut av kjørebanen. Her er det enten biler eller mennesker. På motsatt side står det derfor flere biler i kø. Du verden, og jeg som klager over Gimsebrua i Melhus. Jeg finner fram, og idet jeg går ut av bilen kommer en liten knekt meg i møte; - Se der, sier han, og peker mot en hare som henger ved vedskjulet. Den har pappa skutt i dag. Jeg skjønner jeg har kommet til rett sted. Klart at det henger en hare her Eilif bor! Det blir et meget hyggelig møte etter så mange år. Vi snakker jakt, gamle dager, retrievere og harehunder. Eilif har en sweizerstøver nå, en rase han også hadde da vi ble kjent på 80-tallet. Ellers har han hatt mange harehunder og flere raser, også beagle. Det er ikke å vente annet når en har drevet med jakt siden 12-årsalderen. Jeg snakker litt frampå om å få bli med på jakt; eller når det måtte passe, at han kunne bli med Raja og meg.

17.10
Jaktdag med Eilif. Han har valgt terreng inne ved Gåslandsvatnet på Hølonda. Han har hatt hytte her, og dessuten ligger heimgården på andre siden av åsryggen som skiller Gåsland og Almås. Her har han jaktet ofte, men nå er det faktisk 15 år siden han var på harejakt i dette området. Jeg ser det er et fint terreng å gå i, mye mindre kupert enn noen av de andre stedene jeg har vært på Hølonda. Sweizeren Heiko slippes og søket starter. Vi går opp fra ekra og inn over noen myrdrag. Heiko søker, men finner ingen fot. Vi er kaffetørste og slår oss ned på en furukolle på ei myr. Heiko søker tappert rundt myra, men her har ikke Pus vært i natt. Sweizeren søker gjennom område etter område, og vi følger på når hunden oppsøker Eilif, for således å rapportere at nå må vi videre. Det er svært tørt i lynget og vanskelige vitringsforhold. I tillegg begynner det å blåse, og det etter hvert ganske heftig. For meg er dagen likevel interessant. Jeg ser hvordan hunden søker og skjønner også at jeg egentlig har beveget meg relativt lite sammen med Raja. Men på en annen side har Raja nesten konsekvent tatt ut hare ganske tidlig, og da er jo ikke behovet for å bevege seg rundt i terrenget like stort. Jeg burde vel heller ha gått mer inn i losene?

Det lakker og lir, dagen går inn i ettermiddagsfasen. Vi har hørt noe som kunne minne om los, men Heiko var det ikke. Det var altså flere i området. Senere traff vi to jegere med en finnetispe. De hadde kommet opp i terrenget ganske sent og hadde ikke tatt ut hare, men hunden hadde støtet på en hare. Det var altså finnen vi hørte, og som vi ikke kunne avgjøre om det var støting eller los.

Uansett, som støting var lyden vel heftig - vedvarende høy og pistrende - og som los, ja, jeg vet ikke.

Går videre og fram til en gammel seter hvor vi finner oss en plass nede i et snauhogst. Det er tid for å tømme termosene for siste rest av kaffe. Jeg prøver å friste med sigar, men Eilif synes han har fått nok med den han, under sterk tvil, tok på den forrige rasten. Jeg på min side må tilstå at jeg aldri helt har skjønt hvordan sigarrettrøkere klarer å inhalere fra sigar. Forstår uten problemer at én sigar kan være nok for slike ”innhalere”.

Jeg syns jeg hører noen støt, men vinden er sterk og ”bakom suser skogene”. Det er ikke lett å høre noe i dette været. Heiko har vært lenge ute nå, og det er åpenbart at han arbeider med noe. Vi går opp på et høydedrag, og der kommer Heiko settende etter oss. Han tar noen runder rundt meg og oppsøker deretter Eilif. Så kommer han pånytt opp til meg, og forsvinner deretter nedover åssiden mot en stor myr. Vi følger på og får øye på hunden nede ved myra. Før vi kommer helt ned hører vi los fra åsen på motsatt side av myra. Det må være Heiko, selv om jeg ikke helt skjønner hvordan han kan ha forflyttet seg så hurtig. Det går nok vesentlig saktere med en beagle under los!

Eilif foreslår to posteringer og jeg strener mot den ene, men jeg når ikke fram før jeg får øye på haren. Den kommer på skrå inn, og hopper mot en furukolle midt på myra. Jeg gjør signal til Eilif for å få han til gå motsatt ende av kollen. Jeg ser av retningen til haren at den vil komme rett forbi Eilif, hvis han da når fram før haren oppdager han. Men Eilif forstår ikke mine handbevegelser og går i stedet mot meg. Haren må ha oppdaget Eilif og tar retning rett mot der vi kom ned fra åsen. Der forsvinner den inn i skogen og er borte. Hunden krysser harefoten og følger strengen så nøyaktig som det er mulig. Men han viser ingen stor entusiasme. Det har vært en lang dag, og Heiko er sikkert sliten. Han blir borte oppe i åsen og Eilif og jeg skiller på nytt lag. Eilif finner en postering på nordsiden av åsen, mens jeg posterer ved gjerdet på sørsiden. Jeg har ikke sittet lenge før en jeger med to Luzernerstøvere kommer gående. Det er Leif Inge Bakken. Vi kommer i prat, og han forteller at de kommer fra Langåsåsen. Han har hatt los, men haren har forsvunnet i østlig retning.  Han konkluderer med at det ikke kan ha vært hans loshare jeg så. Dette fordi jeg uttrykte tvil om losharen var Heikos, eller Luzernertispa, sin.

22.10
Var også ute den 19. Parkerte på Gåslandsgjerdet. Los først i 12-tiden, øverst på Langåsåsen (nei, det er ikke skrivefeil). Kjempelos, først ned i retning fellessetra på Jåren, så rundt hele åsen. Dødtap, men en artig los.

I dag starter vi oppe i Kleppstadhogstret. Hunden leder an, og vi havner inne ved lille Grevsjø. Der begynner Raja å bli interessert oppe i et gammelt snauhogst. Jeg går opp på den øverste delen av hogstret for å fotografere Grevsjøen. Ser ei elgku i skogbandet noen hundre meter fra meg. Fotograferer elgen, uten håp om godt bilde. Raja holder på med fotarbeid like nedenfor meg. Jeg er noe spent. Vil det bli elglos? Jeg ser ikke hunden, og elgen er for lengst forsvunnet. Følger med på peilen og ser at Raja har retning mot stedet hvor elgen var på vei inn i skogen. Raja har uten tvil fært av elgen, men hun støter ikke. Det er helt stilt inntil losen plutselig er i gang. Kort, men heftig los på toppen fem minutter. Så er hun tilbake. Det er unødvendig å spørre henne, ser det på henne at hun synes dette var fine saker! For meg gir det svar på noen merkelige loser hun har hatt par tre ganger tidligere. Da har hun tatt ut på overvær uten noen form for støting på fot. Jeg har trodd det var rådyr, men det kan tydeligvis også ha vært elg. Kanskje Raja begynner å bli desperat, snart loser hun vel på mus. Ikke for det, på Savalen loset hun engang på terrengsyklister. Heldigvis en kort los og uten at noen ble forbannet. 

26.10
I dag reiser Sigrun til Spania. Raja og jeg drar til Savalen. Kanskje det blir jakt på Marte og Leif Arne Nytrøens jaktterreng på Finstad, hjembygda til Leif Arne. Jeg kjenner Leif Arne gjennom at han har forstått snekkeringen på hytta vår. Heller ikke Leif Arne har hatt noen heldig høst med deres unge engelsksetter. Der i huset er det Marte som har stått for treffene, og det har blitt både ryper og tiur! Vi får vel be henne om et kurs i hagleskyting.

De første dagene har gått med til vedsjau. Første jaktdag på Savalen. Områdene i Nord Østerdalen er Trøndelags strakte motsetning. Åpne glenner og høyvokst furu i forhold til mørk og innestengt granskog. Her vil jeg trives, ingen tvil om det. Raja trives jo uansett bare det er en harefot å nøste opp.

Jeg slipper oppe i Kviknedølsåsen. Raja tar ut hare etter kort tid. Haren turer fint til å begynne med, men losen kommer ikke mot min post. Etter hvert går den ned mot Kviknedølstjønna, krysser veien for så å fortsette over i et terreng hvor jeg ikke har løst kort. Jeg sitter på et høydedrag og har full oversikt i kikkerten. Jeg kan ikke annet gjøre enn å håpe på retur, men haren har andre planer. Hare og hund forsvinner etter hvert inn i tett bjørkeskog rett på oversiden av veien og jeg mister visuell kontakt. Men losen går så det er en fryd. Nå er det til dels sterk trafikk på veien opp til Savalen og jeg begynner å bli noe bekymret. Hvis haren finner det hensiktsmessig å ta veien fatt, er det utvilsomt farlig for hunden. Hun vet ikke å passe seg for biler når hun går i band, og i los har hun i hvert fall ingen hemninger! Jeg trenger ikke uroe meg særlig lenge. Losen bøyer av, går opp mot fjellet og ut av hørehold, men jeg følger den en stund på losindikatoren. Så blir det også rolig på indikatoren. Raja har åpenbart tap. Hun har nå loset i en trekvarters tid og er på vei tilbake til meg. Hvor hun krysser veien ser jeg ikke, men jeg hører heller ikke hvin i bremser så det må ha gått bra. Like før hun åpenbarer seg, støkker hun en rype. Så er det altså ryper her, men jeg er jo på harejakt, må vite!

27.10
Parkerer nede ved båthavna til fiskeforeningen og tar beina fatt. Det har kommet litt snø i løpet av natten. Haren har vært ute, og Raja tar fort opp foten. Jeg forsøker å følge på losen, men blir hengende etter. Losen går opp på skogsveien og i retning sørover mot Savalenden.  Denne veien, på østsiden av Savalsjøen, er ikke særlig trafikkert, så jeg slipper å uroe meg. Jeg peser meg opp til veien og har for første gang sporsnø etter hare og hund. Artig! Ikke fullt så artig er det at haren åpenbart ikke har tenkt å ture. Ikke hopper den av heller, bare fullt firsprang bortover veien, videre og videre. Situasjonen minner mest om hundeveddeløp. Losen går tett og intens, så intens at jeg antar Raja har ”øyekontakt” med haren. Dette er helt vilt. Sporet følger veien i kanskje to kilometer før jeg hører at losen endelig må ha forlatt veien. Vel fremme ved avhoppet ser jeg at Raja har stoppet opp, romstert litt rundt på veien, for deretter å ta kursen rett opp mot fjellet (Gråvola). Losen går oppe i fjellsiden og bøyer av ned mot veien. Endelig, nå kommer haren i min retning likevel. Jeg posterer under en furu ved veikanten og lader hagla. Ulidelig spennende. Haren ser jeg ikke, men Raja får jeg et glimt av idet hun snur, og pånytt avanserer opp mot fjellet i full los. Men ingen los varer evig. Nei vel, litt resignert plukker jeg patronene ut av hagla, og roer meg ned med en kopp kaffe og den evinnelige sigaren. Før koppen er tømt, og sigaren røkt, er det igjen full los. Nå går losen oppe i furuskogen og tydeligvis i den retningen vi kom fra. Uttaket var jo nesten nede ved båthavna og dit er det langt. Mon tro om Pus har tenkt seg tilbake? Sigaren spyttes ut, sekken på i en viss fart, og jeg tar pånytt beina fatt. Losen går oppe i furulia under Gråvola. Det kan synes som haren ikke har tenkt seg ned på veien igjen. Kan den ha sett meg på posten under furua? Jeg småspurter parallelt med losen, men dessverre for langt bak. Etter noen hundremeter innser jeg at dette er meningsløst. Ikke har jeg tiltrekkelig kondisjon til å følge losen, og kanskje snur den igjen? Men det gjør den slett ikke. I motsetning til jegeren følger haren oppskriften. Losen går ned mot båthavna og Raja får tap. Jeg forsøker å plystre hunden inn, men uten resultat. Vel nede ved bilen ser jeg at Raja har vært der og at sporene følger veien i retning hytta. Hun er velkjent her og vet hvor hun bor.    

29.10
Den dagen da det meste ble forandret. Ikke fordi jeg endelig fikk en hare, nei, va’ de’ lekt. Det var den dagen min dyrebare (i både bokstavelig,og overført betydning) AYA ble to sidelås fattigere. Dagen starter så fint med sporsnø og to-tre minusgrader, og senere på dagen - sol fra skyfri himmel. På Savalen er det alltid vakkert, men under slike forhold blir det enda vakrere! Det er perfekte forhold for harejakt. Jeg er ute tidlig, og Raja starter villig ut på søk. Jeg slår meg ned under ei storfuru med dagens første tekopp. Etter en stund får jeg besøk av en engelsksetter og snart etter av en til. Heftig hilsing, især av den ene som tydeligvis er en unghund. Raja kommer også, men lar seg ikke affisere og forsvinner ut igjen. Etter hvert dukker også jegerne opp. Det er ålesundere og den ene viser seg å være vår nabo, Stein Mittet, som jeg ikke har hilst på tidligere. Det var hyggelig, og etter en kort prat avanserer de videre etter hundene som er ivrige etter å fortsette søket.

Ettersom Raja ikke klarer å få noen hare på beina, fortsetter også jeg. Jeg ser av sporene at Mittet og kompisen har retning mot Gråvola. Jeg velger derfor å gå langs åsen. Det vil si; Raja velger for meg. Nede i den samme åsen som Raja hadde los første dag vi slapp i dette terrenget, tar hun ut hare. Jeg er litt spent på om losen også denne gangen kommer til å krysse veien, men heldigvis ikke. Haren turer og jeg posterer, eller kanskje det er riktigere å omfrasere; jeg sitter på sekken med en god sigar, hviler ryggen mot en furulegg, og håper losen kommer min vei. Om den ikke gjør det, så gjør det ingenting, ikke akkurat nå. Ingen kan ta fra meg den flotte naturopplevelsen jeg har - solskinn over hvite vidder i verdens flotteste terreng, og Raja i los!

Raja har tap lenger bort i heia og jeg plystrer inn hunden. Er litt engstelig for at hun skal fyke ned på veien. Vi forflytter oss derfor med bilen i retning Savalenden, mye tryggere der inne. Det er tydelig et væromslag på gang. Snøen har begynt å kramme seg, og det begynner å bli varmt under jaktklærne. I en lysning mellom høyvokste furuer finner jeg det er på tide med tekopp og sigar. Jeg registrerer at det er en del haretråkk rundt omkring, og Raja er ivrig med søk i utkanten av lysningen. Etter hvert kommer hun nærmere, og det er tydelig på kroppsspråket at noe er på gang. Det slår meg at kanskje har en hare tatt leie her. Her ligger det en to-tre nedfallsfuruer, samt noen skjørtegraner - alt uten tvil ypperlige dagsleier for Pus. Jeg setter fra meg tekoppen, lader hagla, og er fullt bestemt på å skyte i uttaket. Det får være som det vil!!! Raja kommer nærmere, og plutselig hopper haren ut. Stor og hvit gjør han et kjempebyks ut fra en av nedfallsfuruene. Jeg kaster opp hagla og skyter. Men, hva skjer………? Ingen smell! Nei f………., i iveren har jeg glemt å ta av sikringen. Haren forsvinner i et lite øyeblikk bak en liten kolle og er kanskje 30 meter unna før jeg får ny skuddsjanse. Jeg skyter ikke, og er egentlig ikke særlig lei meg heller. Det var en stor opplevelse!

Raja fortsetter søket sitt på nedsiden av uthoppet. Jeg blir stående med min avbitte sigar i munnen og betrakter noe jeg ikke skjønner. Haren har nesten hoppet i hodet på hunden, men hun har verken sett eller hørt den! Kan det være mulig? Hun kommer etter hvert opp mot uthoppet, krysser sporet til haren, men uten at hun tar opp foten. I stedet fortsetter hun på oversiden av dagleiet og forsvinner inn i skogen i samme retning som haren tok. Det går noen få minutter og så er losen i gang. Det var da pinadø på tide! Selv om dette blir litt av en los, ser jeg aldri haren igjen. Raja kommer innom meg, tydelig sliten, men fremdeles med lyst til å fortsette. Men det er sent på ettermiddagen, så jeg kopler henne. Du verden så glad jeg er for at hun ser innom husse en gang i blant når hun jobber i tap. Det kunne blitt strevsomt om rollene var byttet om!

Vel nede ved bilen åpner jeg bakluka og legger hagla inn i bilen. Men hva i all verden. Sidelåsene er borte. Begge to! Jeg har mistet sidelåsene uten at jeg har merket det. Det er ikke til å tro. Jeg har ikke reim på min eksklusive hagle. Når jeg går i terrenget bruker jeg å ta hagla over skulderen ved at jeg holder i pipa. Og før i tiden, på støkkjakt, var hagla kun ute av hendene ved hvil og rast. Det er unødvendig å skjemme bort et så vakkert våpen med reim, må AYA-fabrikken ha tenkt. Nåja, reim eller ikke; avstanden fra bilen og opp til uthoppet - der jeg koplet Raja - og hadde den siste sikre observasjon på at hagla var komplett, er nok over 500 meter. Alt var i orden da jeg tok ut patronene etter det heldige skuddet (med sikringen på). Det begynner å skumre, men jeg går likevel tilbake til nedfallsfuruene hvor uthoppet skjedde. Sidelåsene finner jeg ikke.

30.10
Ringer Politiet for å høre om de har metallsøker som jeg kan låne. Jeg er nokså trygg på hvor jeg har gått fordi det var delvis sporsnø. Delvis fordi det dessverre også fantes noen snøfrie steder, som under storfuruer jeg passerte. Politiet beklager, de har ingen metallsøker tilgjengelig akkurat nå, men foreslår at jeg kontakter Rena Leir. Minekommandoen har flyttet dit, og der burde det ikke være mangel på minesøkere. Problemet er at mildværet har satt inn, og det er begrenset hvor lenge sporene vil vises. Uten spor vil jeg aldri kunne finne tråkket mitt igjen. Jeg ringer også Leif Arne for å høre om han kanskje har peiling på noen som har metalldetektorer. Han har en kompis som er rørlegger, så kanskje…... rørlegger? Ja selvfølgelig! Kommunen har metallsøkere. Med mine åtte år som avdelingsingeniør i Melhus kommune burde jeg ha husket såpass, og jeg kjenner jo Odd Steinar Røsten, kommunerørleggeren i Tynset, veldig godt. Jo da, Odd Steinar har metalldetektor, men han er usikker på hvor effektiv den er. Han arbeider for tiden på Nissehuset på Savalen og skal ta med detektoren oppover. Det blir ett negativt søk i dag og to neste dag. Problemet er at jeg ikke lenger kan være helt sikker på hvor jeg har gått. Jeg tror kanskje jeg har lurt meg selv ved å gå opp sporene fra i går. Det ble litt for mørkt, og disse sporene jeg gikk opp på nytt, blir liksom de ”rette” sporene.

1.11 – 5.11
Major Engen ved Minekommandoen på Rena Leir er meget positiv. Klart jeg skal få låne en minesøker. Jeg er tilbake fra Rena i to-tiden og rekker et søk før det blir mørkt. Negativt! Jeg klager min nød til Leif Arne, og han låner meg sin hagle. Jeg er ute i dagene som kommer, men på grunn av uvær ligger nok Pus inne. Raja har en los på fredag 5., men posteringen(?) ………, ja, det er sagt nok om dette tema tidligere!

6.11
Det er tid for mønsåsfest. Jeg har handlet inn øl og dram i tilstrekkelige mengder. Med Trøndersodd som hoved- og eneste rett, skulle alt ligge til rette for en hiva fest, hadde det bare ikke vært for en rev som kom forbi hytta i skumringen og ble oppdaget av Raja. Jeg skjøt reven og fikk dårlig samvittighet fordi det jo ikke var noen jaktsituasjon, snarere et direkte revemord! Tok litt tid å komme over dette, men fikk masse trøst av de bolde festkumpaner. Som Leif Arne sa; - tenkt hvor mange harer du har spart fra å bli revemat! Ja, takk for all trøst. Det ble en kjempeartig fest, selv med ett revelik i garasjen og to sidelås i lyngen.

Fram til 10.12
Jeg har fått låne hagla til Ove, min svigersønn. Det blir således noen dager på jaktmarkene på Hølonda. Men værgudene har slått seg fullstendig vrang! Først mange dager med fryktelig regnvær. Deretter noe kaldere vær som gjorde at nedbøren fortsatte som snø. Veldige mengder til våre områder å være. På noen dager kom det mer snø enn vi hadde hele siste vinter. Kaldt ble det også, skikkelig kaldt! Nåja, alt er jo relativt, men skikkelig kaldt etter Melhus-, ikke Savalen målestokk!

Ellers kan jeg betro jaktdagboka med at jeg har vært aktiv på våpenfronten. Har bestilt en Sako Hunter 6,5x55 med Zeiss 1,5 – 6 /42, og en 20 kal. O/U Magnus Jaspe fra Caeser Guerini. Dette er en italiensk hagle i Beretta 687 EL Gold sin klasse, i følge noen tester jeg har funnet på nettet. Jeg liker utseendet med sorte flammebehandlede sideplater og gravert fasan i gull. Men ”fy” fasan i gull eller ikke, jeg vil ha en kvalitetshagle og jeg trenger hagla fort. AYA’en er lovt ferdig først til våren/sommeren. Dessuten, med Guerini’en skal jeg lure Sigrun opp på leirduebanen!

Jeg har tenkt mye på årsaken til at sidelåsene forsvant. Som nevnt tidligere fikk jeg kolben ødelagt under det nesten ”fatale” fallet jeg hadde tidligere i høst. Kolben ble slått oppover og sprakk på både over og underside av sidelåsene. Jan, børsemakeren, ga meg ikke særlig håp om at reparasjonen skulle holde. Han fikk dessverre rett, men på en annen måte enn tenkt. Limingen hans var perfekt utført og har så langt holdt. En vingebolt holder sidelåsene på plass. Denne vingebolten har enten løsnet - og skrudd seg av uten at jeg har oppdaget det - eller den har blitt skadet da kolben ble slått oppover uten at sidelåsene, som var låst fast av bolten, fulgte med.

Uansett, en AYA nr 1. uten sidelås er ikke noe oppmuntrende syn, i hvert fall ikke for den uheldige eier.